Adventsarkja

«Tusind tak, min søde pennevenninde». Dette skrev Marthe, 10 år, til Mette fra Odense. «Hej, mitt navn är Carolin». Dette sa Marthe, 13 år, da hun møtte Nicklas fra Stockholm på Rhodos i 1997. Språkforvirra? Knotete? Ja, der har du meg. Og det har ikke blitt bedre av å vokse opp på Toten, for deretter å ha bodd i Bodø, i Bergen og i Oslo. Før det ble Stryn.
Derfor sier jeg: «dette er arkja«. Arkja er rommet som står uforandret. Som har fått slippe plater på veggene og senka tak. Det har det bredeste gulvet og de tjukkeste veggene. Og her ser vi fjorden og lysene fra sentrum.

Og dette rommet gjør meg like forvirra som språket mitt gjør meg. For jeg blir liksom aldri venner med det. Selv om det allikvel er favorittrommet mitt her i huset. Du blir litt forvirra du også, ikke sant?

Men i dag, i adventsdrakt og med pepperkake og te på bordet, så er arkja et fint sted å være. Vi har fått hvite tepper på jordene utenfor, og på sprossene ligger det en myk dyne av snø. Riktig så adventsfint. Ser dere treet jeg har laget av gamle boksider og en lerkekvist? Inspirasjon fikk jeg av et tre jeg så inne hos alltid like inspirerende Ann Merete, og i dag tidlig måtte jeg prøve å lage noe lignende. Det skal få en stjerne i toppen før jeg kan kalle det ferdig.
En liten lunsjpause på arkja er alltid kjærkomment. I dag stod elg og stjerner på menyen. Kombinasjonen er bedre enn du kanskje skulle tro.
Ha en super torsdag alle sammen, og hjertelig velkommen til nye lesere. Det er så fint å ha dere her!

Kjære arkja

Vi har et rom på loftet som heter arkja. Ja, det heter arkja, enten du er stryning eller østlending. Hvis jeg prøver meg på et lavmælt «arken» høres det utrolig malplassert ut. Men det er altså arken på huset, eller arkja, som vi nå har blitt enige om at det egentlig heter.

Dette er et rom jeg har kranglet med en stund. Vi var bestiser i begynnelsen. Da huset stod ribbet og hele førsteetasje manglet gulv, kunne jeg rømme opp på arkja og holde hender med henne. Hun er nemlig uberørt og i original 1880-tallsinnpakning. Hun var mild og varm og ekte når alt annet var kaos.

Men når alt var klart og vinterstormene herjet, ble plutselig arkja ugjestmild og hard. Veldig mørk og vanskelig å ha med og gjøre. Stakkars arkja, hun har vært gjennom mye. En etnisk periode, med mange marrokanske lykter, fat i banket sølv og lassibeger. Hun har vært svart/hvit, streng og stram. Hun har vært lagringsplass for overskuddsputer og så ut som et av før-bildene i programmet til Trinny og Susannah.

Mye av tyngden som arkja har båret på skyldes et gammel bord som jeg har fått av mormor. Et utrolig vakkert bord som jeg er veldig glad i. Men det ble for dystert for arkja, og i går kveld fikk jeg det for meg at jeg skulle prøve et annet, lysere bord. Og da, da var endelig jeg og arkja tilbake der vi startet. 

Hun ble lysere, varmere. Ja, hun ble så fin at jeg måtte ut å skaffe henne blomster. Skjønne anemoner som får lyse opp fredagen.
Det er et kontrastfylt rom. Tømmervegger og grove gulv fra 1880. Ny, stram sofa, hvite lister og hvitt tak med bjelker. Et gammelt, slitt bord funnet i kjelleren. Her får retrogleden blomstre og på det nederste bildet kan dere skimte en kul femtitallslampe i bakgrunnen.  Farger og striper skaper herlige kontraster og bringer våren inn i rommet.  Med dette bidraget er jeg med i utfordringen «tid for kontraster» inne hos NIB.
Her trives jeg bare bedre og bedre.
Ha en fantastisk helg!