Som mamma

Jeg har en hjertevenn som bor altfor mange mil unna. For noen år siden bodde vi i samme by, og i den perioden sydde vi sammen en sterk vennskapstråd som fremdeles holder, selv om den har blitt tøyd og strekt og tvunnet helt fra Lofoten til Stryn. Hun har nettopp startet den nydelige mammabloggen «Som mamma», og den anbefaler jeg alle å lese. Hjertevarm og inspirerende. Som dama selv. Hun spurte om å få bruke et innlegg jeg skrev på min gamle blogg for 7 år siden. Det innlegget betyr mye for meg, og jeg har kjent ordene i magen helt siden jeg leste det på nytt her om dagen. Jeg har gått rundt med en mild og god følelse i kroppen, og kikket litt ekstra på min lille, store seksåring som løper rundt. Ta en titt HER om dere også vil lese.

Og hvordan er jeg som mamma? Det kommer snart et ærlig intervju om akkurat det på «Som mamma». Men nedenfor kan dere se litt av hva seksåringen og jeg kan styre med en helt (u)vanlig onsdag. Da har vi nemlig fri sammen, og fri betyr gøy!

Som å gå ned på jordet med en stor Stolt-kanne fra Ment, en skakk pinnestol og litt for mange minusgrader i lufta. Gjett om det er morsomt å speed-fotografere, løpe inn med alle tingene og sette seg varmt til rette med kakao i koppen og bok i fanget. Da ler vi litt av hvor rare vi (jeg?) er.

Bloggemamma. Interiørmamma. Mamma. Marthe

IMG_3268

IMG_3271

IMG_3278

Stolt kanne, stolt jente, aller mest stolt mamma.

//MARTHE//

Mine fine lesere

Jeg vil skryte litt av de fine leserne mine. Skulle nesten tro vi hadde inngått en ekteskapspakt der vi lovet å holde sammen i gode og onde dager, der den ene parten (meg) ikke har klart å oppfylle kravet. To måneder har gått siden forrige innlegg, og jeg datt nesten i bakken her om dagen da jeg tilfeldigvis skulle sjekke hvor mange av dere som fortsatt henger med. Mellom 200-300 er innom hver dag. All ære til dere! 
Sommeren har vært på besøk, jeg har latt Mac være Mac, har kjent på den befriende følelsen det er å ikke ha kamera med seg overalt og latt bloggen få hvile. Vi har hatt litt utfordringer med huset som har utsatt innflyttingen en del (bare et par uker til nå) og jeg drar avgårde på et nytt rehabiliteringsopphold i morgen. Slike ting gjør at bloggingen ikke blomstrer.
«Jeg er så lei den lemon curd´n!» tordnet forloveren på telefonen i sted. Hun refererte til innholdet i det forrige innlegget mitt.
«Eg saknar orda dine her», stod det i en kommentar jeg fikk for en stund siden.
Slik oppmerksomhet nærer et blogghjerte og gjør at fingrene glir lettere over tastaturet.  Jeg tror jeg kommer sterkere tilbake om en måneds tid. 
Enn så lenge, tusen takk for at dere er så trofaste og fine. Jeg gleder meg til å henge mer med dere utover høsten.
Ha en herlig høst! Ikke sant den er fin?

Gråvær

Jeg har hatt besøk av så flotte mennesker at jeg i dag er litt «fin-deppa». Har ikke lyst til noenting. Står bare i vinduet å ser på regnet og gråværet som har lagt seg i dalen, mens telefonene strømmer inn fra østlandsvenner som melder om sommertemperaturer og ballerinasko på bar asfalt. Og da ser ansiktet mitt omtrent sånn ut som været utenfor vinduet i kjelleren. 

For disse vakre menneskene, det vakre været og alt jeg kjenner er så uendelig langt borte. Jeg kommer aldri til å møte noen som gir meg samme inspirasjonen som disse. Kanskje det er et dårlig utgangspunkt å starte en ny tilværelse med, men i dag kjennes det litt sånn.

Vi spiste frokost i timesvis. Lo så minst en av oss nesten tisset i buksa. Men bare nesten, jeg lover. Vi ruslet rundt i huset, drømte og kjente på veggene og lengtet etter endeløse middager og lange netter innenfor de tykke veggene. Og det var så fint å være i huset sammen med noen som virkelig forstår hva jeg mener og vil med dette huset. Entusiasmen lyste!
Vi spiste og drakk og nøt og sang. Jeg laget ikke et eneste måltid, for jeg har verdens beste venner som forstår når jeg har tøyd strikken for langt og trenger litt sofatid. Venner som lager den beste maten, fyller opp glasset og kommer med en god armskrok eller et stryk over håret når det trengs.

Venner jeg ler med. Sånn hysterisk jeg-tror-jeg-mister-pusten-og-går-i-sjokk-latter. Men som jeg også deler det aller innerste med. Hvor finner man sånne? Og hvorfor har jeg vært så heldig med mine? Hvorfor er de så langt unna? Og kommer jeg noensinne til å finne noen som ligner? Som kan være nær i hverdagen. Vet ikke om jeg vil en gang.

I dag savner jeg dere skikkelig. Intenst. Alle sammen, dere i Oslo, på Toten, i Trondheim, i Bergen, i Colombia, i Bodø, i Stavanger. Og det blir nok mange slike dager.
Men snart skinner sola her i Stryn også.


Sol i hjertet og ski på beina

Jeg husker min første, lange skitur. Det var den påsken jeg ble 5 år, jeg hadde på meg min brors gamle, blå dress og en hvit lue med dusk. Og fine solbriller med hvit innfatning. Vi var fremdeles på åttitallet, må vite. Jeg og pappa gikk rundt vannet ved bestemor og bestefars hytte. En tur på mange kilometer. Det var visst en tålmodighetsprøve til tusen, ifølge pappa. Jeg hadde ikke hastverk med å sette den ene skien foran den andre. Det var like viktig for meg å se på kvistene som lå på bakken, kikke opp i lufta og spørre pappa «hvorfor det?» om alt han sa. Vi sang oss rundt hele vannet, og det var nok det som fikk meg rundt. Eller kanskje det var det som reddet pappa. Jeg har aldri spurt.
Alle bilder er tatt med Iphone, da kameraet streiket i kulda.
I dag har Rasmus og min sin lille familie vært på skitur. Men en adskillig kortere tur enn den jeg og pappa dro ut på for snart 23 år siden. Vi holdt oss på samme sted, sammen med en gjeng andre flotte folk. Vi feiret et lite bursdagsbarn som stolt viste frem tre fingre på hånda da jeg spurte hvor gammel hun ble. Vi grillet pølser, spiste pizzasnurrer, muffins og sjokoladekake. Og hadde ikke behov for å synge for å få tiden til å gå. Men vi gjorde det kanskje allikevel.

«Dette er livet!», fikk jeg på melding av noen vi var der med etter at vi hadde kommet hjem. Og jeg kan ikke være mer enig. Sola har kommet tilbake etter å ha bodd bak fjellene noen uker, blåsten holdt seg borte og livet viste seg generelt fra sin bedre side.

Jeg tok nesten med meg reinsdyrskinnene som vi lånte. Så fine! Skulle gjerne hatt et par-tre slike til huset. Men jeg var tross alt i selskap med folk jeg ikke har kjent mer enn noen måneder, så det ville tatt seg dårlig ut om jeg fikk kjeltring-imaget så tidlig. Jeg nøyde meg med noen reinsdyrhår som fikk bli med hjem på buksa.

Neste vinter skal jeg være med Mathea på ski. Det er målet! Og jeg må bare få rope et lite hurra her inne på bloggen. Jeg og mannen var nemlig på bytur i helga for å finne gulv til huset og fliser til badet. Vi gikk og gikk og gikk. Tok en liten pause. Og gikk enda litt mer. «Dette kommer jeg til å få svi for», sa jeg flere ganger og minnet meg selv på at jeg ikke har kunnet gått på butikken en gang de siste månedene. Men det gikk bra! Og jeg opplevde min første smertefrie dag på nesten halvannet år! Jeg fikk ikke sove i går fordi smilet nesten gikk rundt. Når man deler det vonde må man også dele det gode. Så der fikk dere en porsjon med godt.
En ny uke er snart i gang, håper den blir god for dere alle!