Vinterferiemodus

Mitt typiske feriemodus? Jeg tror jeg skal få uante superkvinnekrefter og rekke omtrent titusen ting hver eneste dag. For døgnet blir lengre når man har ferie, ikke sant? Nei? Men uansett, jeg fikk et plutselig innfall da jeg var på vei til butikken tidlig mandag morgen. «Vi skal ikke stikke innom malebutikken, da jenter?». Entusiastisk og glad og full av pågangsmot. Vinterferiemodus, må vite. Hva kan males? Egentlig vil jeg male hovedgangen vår, men den har jeg «kranglet» med mannen om å få male i tre år, og han biter ikke på argumentene mine. Da blir det midtstuegangen og trapperommet vårt. Farge? Tja, er ikke blått hot nå for tiden? Vi kjører blått. Kveldshimmelblått.

Jeg hadde glemt hvor utrolig kjedelig det er å maskere, og er lei halvveis. Men dette er mitt prosjekt, det må fullføres. To strøk er malt før mannen kommer hjem fra jobb (jeg har ikke tålmodighet til å vente lenge før andre strøk) Mannens entusiasme over fargen er overraskende, og jeg ser mitt snitt til å bruke denne entusiasmen til å prøve og overtale han en siste gang til å få male hovedgangen. Og det funker! Smålei maling, det skal innrømmes, men denne sjansen får jeg ikke igjen. Jeg må svi mens kosten er varm.

Jade blir kjøpt inn, det maskeres heftig, jeg går tom for maskeringstape halvveis (gangen er stor), jeg begynner å male, innser at det er forferdelig slitsomt å male sprekkpanel (små, små gliper mellom bordene, det må dyttes maling inn i hver millimeter), ryggen verker (men det kan absolutt ikke klages, dette øyeblikket har jeg ventet på), det innses at fargen kræsjer fullstendig med gråfargen på ytterdøra vår, det kapituleres på sofaen med en halvmalt gang, og malemotet er brukt opp. Dag to i vinterferien er over, jeg har en fin, ny midtstuegang og en ikke så fin hovedgang, barna har sett mer på tv enn hva godt er, og vi har ikke vært utenfor døra. Dårlig mor, dårlig planlegger, dårlig vinterferie.

Det overkompenseres med kino og kafè på vinterferiens tredje dag, før hvitmaling kjøpes inn og mannen får beskjed om å lage dagens middag. Mor må skofte middag og prioritere maling. Tusvik og Tønne på øret, kosten går.

 

Puh, der har dere en stemningsrapport fra vinterferien vår. Vi er halvveis, både i ferie og gangmaling. Kommer vi i mål? Rekker vi ski og sjokolade også? Takk og lov for barn som synes det er gøy å se mamma male, som utbryter «åh, så fint», «åh, så langt du har kommet», og som ikke klager. Takk for mann som synes hovedgangen blir fin. Takk for trofaste blogglesere som titter innom bloggen selv om det er stillstand (jeg lover dere at det ikke er stillstand i heimen, og dere skal selvfølgelig få se resultatet veldig snart.

Jeg illusterer dette blogginnlegget med noe jeg ikke har gjort i vinterferien.

IMG_3363

//MARTHE//

Poppy dance

Jeg går de femten trappetrinnene flere ganger om dagen. Og hver gang møter øynene mine de dansende valmuene. Blomstene som har fått en enormt stor betydning for meg. Kanskje dere får høre den merkelige, nesten overnaturlig fine historien bak dette bildet, to mormødre, Hilde Mork og meg en gang. Enn så lenge holder jeg den hemmelig i hjertet mitt, og der ligger den med varme minner. Om to vakre kvinner. En jeg har kjent hele livet, en jeg har blitt kjent med gjennom lidenskap for det vakre.

IMG_3478

IMG_3482

For meg er dette det vakreste jeg kan ha på veggen.

Du finner det HER.

I natt sover jeg meg gjennom Gudbrandsdalen, forbi Lillehammer, forhåpentligvis er jeg i drømmeland når vi passerer Mjøsa. I helga er det Oslo Design Fair, og jeg håper å se noen av dere der. Vink om du ser meg!

//MARTHE//

natur og kontraster

Her hjemme er det natur som gjelder om dagen. Og kontraster. Store skinnfeller, kvister fra skogen, porselen. Nytt mot gammelt. Jeg lar fargene vente litt.

IMG_3348

IMG_3349

De siste dagene har jeg holdt på meg det som må være verdens fineste jobb. Å få ta bilder av de vakreste produktene fra Ment har vært en fryd. Det er nesten som om produktene krever å bli tatt bilde av. Og jeg lar meg forføre.

Snøen har kommet til Stryn. I skrivende stund danser store filler ned fra himmelen, og jeg tror jeg skal krype opp i skinnfellen og bli der en stund.

Håper alle får en god helg!

//MARTHE//

Årets hjemmesnekra adventstake

I morgen tennes det første lyset. Nå er årets fineste tid her.
Vi har flere adventstaker. En der mose dekker en gammel trebolle, hvor lysene er satt direkte ned i mosen. En fra Finnsdottir, som strengt tatt brukes hele året. Og en hjemmelaget. Sterkt inspirert av Ferm Living sin klassiker. 

Enkelt laget av trekuler fra Panduro, lysholdere fra samme sted, samt en stykk snill og lydig ektemann i snekkerboden med drill og instrukser.

Så nå er det tre på veggene, treoppbevaring og trepynt i gangen. 
God første advent i morgen. Nyt dagen, hverandre og skinnet fra lyset.

G A N G

Juli tar meg og river meg bort fra Mac, innetid og blogging. Har du prøvd å blogge utendørs i steikende sol? Jeg har, og det eneste jeg ser på skjermen er mitt eget svette ansikt. Med 30 varmegrader utendørs kan det bli uutholdelig, spesielt for de små. Så etter en maleøkt ute på plenen i går trakk vi inn i skyggen, inn i gangen og bort fra sola for en stakket stund. 

Med maling på hender og ansikt står sola mi og viser frem den «nye» trekassa.

På veggen møtes gamle og nye generasjoner, både fra min og mannens side.
«Walking, I am listening to a deeper way. Suddenly all my ancestors are behind me. Be still, they say. Watch and listen. You are the result of the love of thousands» (-Linda Hogan)
 Fornøyd malejente.
Den gamle biedermeiersofaen kjøpte morfar på auksjon. Et fint minne om en morfar som ikke lenger er her.

Nettet passer biblioteksjefen ypperlig. Det er kjøpt hos Norway Designs Trondheim.

Dette blir mitt bidrag i NIBs juliutfrodring der de utfordrer oss til å vise personlighet i gangen.
Med en sofa som har reist langt og vært med på mye, en hjemmelaget trekasse, nettet som sier noe om jobben til vi som bor her og dongeriskjorten som nesten alltid er på (i en eller annen variant) synes jeg gangen gjenspeiler oss. For ikke å snakke om de to tullene, som jo er en høyst personlig bestanddel av hjemmet vårt. Det viktigste vi har.
God helg alle sammen, håper ikke varmen setter dere helt ut!

G A N G

Juli tar meg og river meg bort fra Mac, innetid og blogging. Har du prøvd å blogge utendørs i steikende sol? Jeg har, og det eneste jeg ser på skjermen er mitt eget svette ansikt. Med 30 varmegrader utendørs kan det bli uutholdelig, spesielt for de små. Så etter en maleøkt ute på plenen i går trakk vi inn i skyggen, inn i gangen og bort fra sola for en stakket stund. 

Med maling på hender og ansikt står sola mi og viser frem den «nye» trekassa.

På veggen møtes gamle og nye generasjoner, både fra min og mannens side.
«Walking, I am listening to a deeper way. Suddenly all my ancestors are behind me. Be still, they say. Watch and listen. You are the result of the love of thousands» (-Linda Hogan)
 Fornøyd malejente.
Den gamle biedermeiersofaen kjøpte morfar på auksjon. Et fint minne om en morfar som ikke lenger er her.

Nettet passer biblioteksjefen ypperlig. Det er kjøpt hos Norway Designs Trondheim.

Dette blir mitt bidrag i NIBs juliutfrodring der de utfordrer oss til å vise personlighet i gangen.
Med en sofa som har reist langt og vært med på mye, en hjemmelaget trekasse, nettet som sier noe om jobben til vi som bor her og dongeriskjorten som nesten alltid er på (i en eller annen variant) synes jeg gangen gjenspeiler oss. For ikke å snakke om de to tullene, som jo er en høyst personlig bestanddel av hjemmet vårt. Det viktigste vi har.
God helg alle sammen, håper ikke varmen setter dere helt ut!

Tre, kork, pastell = jubel!

Kjenner du følelsen av å bli litt sånn halvveis i ekstase når du ser et nytt designprodukt? Jeg får noen ganger slike hang ups, og nå for tiden er min designdille definert av hengende lærreimer, kuler i tre, kork og pasteller.
Printic-bildene mine trives når små trekuler biter de over ryggen.
Det er vel ingen overraskelse at det er en dansk designer som står bak magasin- og kortholderen, og denne dama heter Signe Wirth Engelund. 

Kombinasjonen kork, grått, pasteller = herlig!
Her hos oss er magasinstablene store og jeg kaster aldri et eksemplar. Det resulterer i magasinbunker i bokhyller, under bord, i trekasser og kurver. Men jeg savner ofte å kunne se forsidene, det finnes jo så mange lekre. Nå er det problemet løst, og det er langbeinte Todd Terje som får stå fremst og sole seg i glansen denne gangen.

Jeg jubler når estetikk, kreativitet og funksjonalitet går sammen som fot i hose- sånn som i produktene til By Wirth. Keiserens Nye gjør produktene tilgjengelig for oss her i Norge. Hurra!
Jeg slenger dette med som mitt andre bidrag i den spennende utfordringen foto i interiøret hos NIB denne måneden. Massevis av inspirerende bidrag kan du se ved å klikke deg hit.
Sender et smil til alle som kikker innom!

Tre, kork, pastell = jubel!

Kjenner du følelsen av å bli litt sånn halvveis i ekstase når du ser et nytt designprodukt? Jeg får noen ganger slike hang ups, og nå for tiden er min designdille definert av hengende lærreimer, kuler i tre, kork og pasteller.
Printic-bildene mine trives når små trekuler biter de over ryggen.
Det er vel ingen overraskelse at det er en dansk designer som står bak magasin- og kortholderen, og denne dama heter Signe Wirth Engelund. 

Kombinasjonen kork, grått, pasteller = herlig!
Her hos oss er magasinstablene store og jeg kaster aldri et eksemplar. Det resulterer i magasinbunker i bokhyller, under bord, i trekasser og kurver. Men jeg savner ofte å kunne se forsidene, det finnes jo så mange lekre. Nå er det problemet løst, og det er langbeinte Todd Terje som får stå fremst og sole seg i glansen denne gangen.

Jeg jubler når estetikk, kreativitet og funksjonalitet går sammen som fot i hose- sånn som i produktene til By Wirth. Keiserens Nye gjør produktene tilgjengelig for oss her i Norge. Hurra!
Jeg slenger dette med som mitt andre bidrag i den spennende utfordringen foto i interiøret hos NIB denne måneden. Massevis av inspirerende bidrag kan du se ved å klikke deg hit.
Sender et smil til alle som kikker innom!

Foto i interiøret

Jeg synes det er vanskelig å innrede med personlige bilder i interiøret. Spør meg ikke hvorfor, det er jo få ting som er vakrere enn bilder av egne barn, minnerike blinkskudd fra bryllupsdagen, hverdagsøyeblikk fanget av linsa, gode venner i lystig lag. Men jeg får det ikke helt til selv. Merkelig nok.
Der har heldigvis Printic vært redningen. Små polaroidlignende bilder, små i størrelsen, satt sammen som en collage, har gjort at også vi har personlige bilder på veggene. Og bildene gjør meg glad! Det her er akkurat passe hverdagslig, uhøytidelig og lekent.

Jeg har dem flere steder, men akkurat på denne veggen gjør sovende barn, flettede hender, ranunkler i Købehavns gater, fjellturer og små jenter i besteforeldres badekar meg ekstra varm om hjertet. 
NIB spør hva som er vår måte å innrede minnerikt med foto i interiøret, og her er min måte. 
Ta en kikk her for flere flotte bidrag!

Fargeløs utfordring

Jeg elsker farger, må ha farger, og får fort litt problemer hvis jeg er for lenge i en fargeløs tilværelse. Det finnes ikke noe mer behagelig enn å være på besøk i et nøytralt, minimalistisk hjem, men hjemme må jeg ha farger.

Men så er det denne gangen… Som jeg aldri helt har kommet overens med. Stående for seg selv er den fin, men sammen med alt tømmeret vi har ellers i huset, blir det litt for tungt for meg. Ikke få ganger har jeg drømt om å svinge malekosten. Hvit, eller kanskje mild akvamarin?

Her om dagen skrellet jeg bort fargene, og lot alt få være i grått og brunt- og en bitteliten dose mint (uungåelig). Og da funket det. Så rart, hvor ble det av fargene?
Jeg og fargene skilles aldri, og kjenner jeg meg selv rett dukker det snart opp noe vårlig og friskt her inne. Enn så lenge ble dette bra. Bedre.
Snart helg, nyt!