Tradisjonen tro

Hvis jeg kommer hjem til mamma og pappa i jula og ser at nissen i fruktskåla ikke sitter der den alltid har gjort, at hjertene som alltid henges i gardinstanga har fått bli i pappesken nede i kjelleren, at nissen som i årevis har ønsket folk velkommen ved ytterdøra, han med lykt i hånda og det lune nissesmilet vet du, plutselig er stuet vekk sammen med tørr ved og sultne mus på boden, nei, da tar jeg på meg nisselua og drar jeg hjem.
Jula er tradisjoner. Alt skal være som det alltid har vært. Maten skal smake det samme, gløggen skal være akkurat så sterk som den pleier og du skal hive innpå hjemmelagde pepperkaker, selv om du egentlig, sånn innerst inne, synes pepperkakene i disse ti kronersboksene er mye bedre (hysj, ikke si det til noen).

Og jeg kjenner at selv om jeg liker forandringer og gjerne vil ommøblere og forandre på ting i hytt og pine, så vil jeg ikke tukle med jula. Joda, jeg tukler med fargene. Og jula vår ser helt annerledes ut enn andre sin. Men jeg vil ikke tukle med vår jul. Den jeg og mannen min og jentene våre holder på å skape. 

Derfor den prikkete duken på plass til pepperkakebakinga i år også, selv om jeg egentlig kjenner at den er litt i meste laget for meg. 
Men akkurat i jula er jeg faktisk ikke så nøye med ting. Bare det stemmer for oss som bor her. At det er det samme som før, det som gir oss stemning og gode minner.
Så får vi se hva jeg sier neste jul!
I dag har det vært storstilt pepperkakebaking etter barnehagen. To små som la seg med mageknip etter all deigspisinga, to voksne som gleder seg til enda mer pepperkakespising etter leggetid og fin familietid.
Ha en god kveld!

Etterlengtet besøk

Denne helga får jeg etterlengtet besøk av tre nære venner fra øst. Det er dette hverdagssavnet som er verst med å bo langt vest. At man ikke bare kan stikke innom for en kopp kaffe, tilfeldigvis støte på de på butikken, ta en spontan kinotur og følge opp hverandres barn.
Men jeg har venner som kommer. Som tar den lange turen gjennom daler og over fjell. Som prioriterer meg, selv om de har tre barn hver, studier, jobb, sin hverdag som krever mye av dem.

Så i dag pynter jeg litt. For vennene mine. Som skal få de lengste klemmene og mest mulig avslappning og kos her i helga. Det er det minste jeg kan gjøre, når de gir meg den enorme gleden av å få besøk av dem. 
Snart helg, håper den blir fantastisk for dere alle! 
Og du, husk å stemme på din favoritt i Vixen Award. Det er en lang stemmeperiode, så jeg tillater meg å minne dere på det. Trykk på bildet under her, eller på bildet på siden av bloggen. Jeg har fått så mange fantastiske tilbakemeldinger etter at semifinaleplassene ble annonsert, og det gjør meg utrolig glad. Tusen takk for alle stemmer, det betyr så mye!

Julebord

I mitt siste år i Oslo jobbet jeg i en interiørbutikk. I slutten av oktober samlet vi oss en søndag for å lage julebutikk. Mange kunder rynket nesa, noen snudde sikkert i døra, andre sukket henført over glitter og reinsdyr og nisser og hyasinter. Jeg var av de sistnevnte.

Mer, mer, mer. Jeg vil ha mer kos, mer fest, mer jubel. Og mer jul. Ikke at jeg skal pushe på at vi skal slå oss løs før advent, men jeg spiser klementinene mine med den største glede i oktober, og du skal ikke se bort i fra at det går nedpå en bit julemarsipan eller fire før 1. desember heller.

Derfor dekket jeg julebord her en dag. Fordi jeg fikk lyst. Jeg kjeder meg aldri når jeg er hjemme. Kanskje fordi jeg finner på slik galskap. Slik kos. 

Med hyasinter som sprer lukten sin helt opp i andre etasje, med kongler store som en hånd. Med messing og papirjuletrær…

… og med en liten julekule i glasset, kommer jeg til å ønske familie og venner velkommen til vårt julehus.

Når den tid kommer… 
Med ett av disse bildene deltar jeg i Bolig Pluss sin bordekkingskonkurranse. Premien er helt meg, men konkurrentene er flinke og mange. Ta en titt her, og stem på den du liker best.

Messing bruktbutikken
Rådyr Kremmerhuset
Papirtrær Miss Etoile
Tallerkener Porsgrunn
Gullpute Ellos
Kongler moder natur

Morgenstund

Mamma og pappa har en film fra familieferien vår til Rhodos i 1997. Kanskje det var da dokumentasjonstrangen min ble vekket til live, for det er ikke få øyeblikk fra den turen som ikke er festet på film. Og filmen begynner klokka tre på natta. Klokka tre på natta ved et kjøkkenbord. Der sitter jeg, tretten år, i morgenkåpe, med tekopp, avis og brødskive med salatblader, ost og paprikapynt. 

Jeg stod heller opp en halv time før jeg måtte for å få i meg en god frokost. Jeg skal ikke skryte på meg å stå opp halv fem for å rekke frokost fordi døtrene mine har en innebygd klokke som sier at dagen begynner før hanen galer, men gleden over en god frokost er fremdeles sterkt tilstede.

Derfor gumler jeg i meg noen halvspiste skorperester med kaviar mens jeg smører niste til jentene, og nyter min egen frokost i lange drag når de har dratt i barnehagen. Helt alene, med p3-Ronny eller Wenche Andersen som bakgrunnsstøy, alltid med lesestoff, alltid med tente lys, alltid med en kaffe, alltid med pynt på brødskiva eller knekkebrødet. 

Og alltid veldig glad for å kunne starte dagen på en rolig måte.

Det gjelder å gjøre det beste ut av det, ikke sant?
Med dette innlegget kaster jeg meg ut i ekstrautfordringen til NIB denne måneden, der de spør hva som er vårt fineste morgenøyeblikk. 
Nå er dagen godt i gang, og jeg håper det er en god en for dere alle sammen!

Kjøkkenet vårt

Jeg har en kompis. På fredagene har han fri fra jobb og da gjør vi helt normale venneting som å kjøre to timer for å kjøpe gamle skoleplansjer, stikker på Mc Donalds i Ålesund og er så kvalme i bilen hjem at vi sverger at vi aldri skal spise søppelmat igjen, sitter på kafè eller henger ut på Felleskjøpet (jada, en temmelig bra butikk)

Denne kompisen er flink til å ta bilder, så forrige fredag fòr han rundt i huset vårt og knipset. Jeg fikk prøve jeg også, men pådro meg nesten senebetennelse av de tunge linsene. Manualer må kjøpes inn før jeg hiver meg på så fancy utstyr.

De kraftige tømmerveggene tar såpass mye plass i rommet at vi valgte bort overskap for å få mest mulig luft. Snart er våren her og da kan vi trippe ut verandadøren og ut på plenen.

Her kan dere såvidt skimte toppen av peisen vår. Den gir en lunhet til rommet og binder sofadelen som er bak kjøkkenøya fint sammen med kjøkkendelen. 

Jeg er glad i kjøkkenet vårt og det var fint å få det festet til linsa av en dyktig fotograf. Hva skal vi gjøre neste fredag, Ole? Kjøre motosykkel eller hekle?
Jeg benytter sjansen til å T A K K E for alle fantastiske kommentarer som har strømmet på etter finaleplassen i NIB-utfordringen. .Jeg har sagt det før, men sier det gladelig igjen, dere er de fineste leserne på jord. Lykkerusen over finaleplassen har ennå ikke lagt seg og det er fremdeles mulighet til å stemme på din favoritt HER.
En varm klem til dere

Eccostolen

Jeg var et bortskjemt barn som liten. Bortskjemt på omsorg, på kjøring til og fra ridekurs, bortskjemt på naturopplevelser og fjellturer. Bortskjemt på trygghet og tak over hodet. Men hva betyr det for ei som er fjorten år og mest av alt i verden ønsker seg Buffalosko og Miss Sixty-bukse med glidelås på rumpa? 

Men mamma og pappa var ikke nådige. Jeg fikk ikke alt jeg pekte på (og hurra for det). Jeg tror nok tilliten ble brukt opp den gangen jeg var tretten år og fikk penger for å kjøpe 17. mai-antrekk på egenhånd. Kan ikke huske å ha sett et eneste 17. mai-bilde fra det året. 

Men på et punkt hadde mamma og pappa åpen lommebok. Vindtette jakker, anorakker, goretexbukser og Eccosko. Ja, ville jeg ha nye, freshe Eccosko så skulle det i allefall ikke stå på dem. 

Og i helga fant jeg stolekvivalenten til Eccosko. Vi hadde storfint besøk av mamma og pappa og da er en liten runde i Stryn sentrum obligatorisk. I dèt vi gikk inn døra hos herlige To Damer Interiør kommenterte jeg denne stolen fra Bloomingville. «Den tar vi», sa pappa før vi hadde kommet innenfor dørstokken. Og før jeg hadde rukket å protestere var jeg den heldige eier av denne råfine stolen. 

Videre inn i lokalet så jeg noen hyller fra Bloomingville og sa vel et knapt hørbart «disse var tøffe». «Vi skal ha de hyllene også», sa mamma og pappa før jeg hadde gjort ferdig setningen. Denne gavmildheten gjorde at jeg nesten ikke turte å kommentere mer av det jeg så. Men plutselig hadde jeg liret av meg et kompliment om printet som henger over stolen på disse bildene. Vips, ned i posen. Det endte med at jeg måtte ta beina på nakken å løpe, jeg ville jo ikke ruinere mine kjære foreldre, som tydeligvis var i Eccoskoenes interiørmotstykke. 

Med disse bildene av tømmervegger mot hvite dører, med paljettputer mot strikk og skinn, med varme flammer innendørs og snødekte fjell utenfor prøver jeg meg i denne månedens spennende utfordring hos NIB med temaet «tid for kontraster». For flere flotte bidrag, ta en titt her.
Nå skal jeg smi mens internettjernet er varmt og kose meg med en real bloggrunde.
Ha en fin tirsdag!

Ekteskapstest og før/etter

To uker før jeg og Rasmus giftet oss tilbrakte vi åtte timer i strekk på IKEA. Som en test på at giftemål og evig tosomhet kunne være noe for oss. Vi ble gift og har siden den gang sittet arm i arm i Ektorpen vår. Mange snakker om 7-årskrisen, og ettersom vi i vår har vært kjærester i syv år og i tillegg har noen kvadratmeter hus å innrede bestemte vi oss for å teste ut forholdet på nytt. Det resulterte i 21 (tjueèn timer) møbelshopping på to dager.

I vår niende time på IKEA fikk mannen en melding fra en kamerat: «gi kona det hun vil ha og kom deg ut derfra!» Lettere sagt enn gjort når ikke engang kona vet hva hun vil ha. Èn ting er å innrede en lys byleilighet. Noe helt annet er det å slå seg løs på nærmere 250 kvadrat hus som du vet du skal bo i i mange år. Men noe har vi klart å bestemme oss for.

To lamper fra Bloomingville (åh, elskede sakselampe, endelig er vi forent), vase og matboks til barnehageklar Anna er fra House doctor.

Bilen vår svettet, pustet og peste seg over fjellet og med en henger som ikke hadde plass til så mye som et matpapir til gjorde vi opp regnskapet: femten lamper, to sofaer, en walk in-løsning, kurver, en kontinentalseng, to tepper, en Vipp søppelbøtte, tørkestativ, et megastortspisebord, lykter og en hel del rusk og rask, umbraconøkler og pappesker rikere var vi fremdeles godt gift.

Og for dere som er innom bloggen for andre grunner enn å høre hvordan forholdet til meg og mannen utvikler seg i takt med oppussinga, her får dere noen smakebiter på vårt hvitmalte hus (hjelp, så morsomt det er når furuveggene kaster den gule jakka og tar på seg noe uskyldshvitt. Mye finere a´gitt)

Gangen var en herlig miks av gulnet furupanel, røde lister, murstein, retrotapet, grønn trapp, grå og røde dører – more is more, var regelen.
Fra en litt annen vinkel enn over: nå er alt alt hvitt. Snart males gulvene lysegrå.
Ja… Sånn var kjøkkenet.
Noen steg videre. Metroflisene er montert, men ikke fuget, faspanelet er malt, tømmerveggen er tatt frem og verandautgangen er på plass.
Stua var dekket med huntonittplater både på vegger og tak. Under skjulte det seg tømmervegger og bjelker i taket. Disse var såpass skadet at vi måtte male. Noe vi kanskje hadde gjort uansett, selv om det er skummelt å male over hundre år gammelt tømmer.
Nå mangler det bare lister, varme i gulvet og gulv- vips, så er det klart for to altfor store sofaer vi kjøpte uten å tenke på målene… kremt.

Det er virkelig en drøm å se huset ta form. Jeg får dessverre ikke bidratt med de største takene selv om det kribler og klør i fingrene etter å male hvert ledige sekund. Det er mange omtenksomme mennesker som lurer på hvordan det går med meg, og det står litt på stedet hvil. Men jeg har det så fantastisk fint på alle andre områder i livet mitt, så et ødelagt bekken tar ikke fra meg noen verdens ting annet enn bevegligheten. Rullestol og IKEA er fint det også, for de som lurte på hvordan jeg holdt ut i 21 timer på shopping:)

Håper alle har herlige sommerdager, jeg beklager min dårlige tilstedeværelse i andres kommentarfelt om dagen, men dere besøkes og det frydes.

God helg venner!

Gamlehuset: Veggen er tryllet vekk

Første gang jeg var inne i Gamlehuset visste jeg ikke at dette var huset jeg kom til å flytte inn i fem år senere, med mann og to barn. Men når man velger seg en odelsgutt som livsfølger så vet man jo at sjansen er der. Huset står på gården der Rasmus løp rundt som liten, og veien fra barndomshuset og bort til Gamlehuset var ikke lang. Bare forbi et par trær og en låve, opp en liten bakke og inn en dør. Nå flytter vi snart inn i det gamle huset til Rasmus sin besta og besten, og snart er det Mathea og Anna som får sine besteforeldre boende en liten løpetur over tunet.
Huset har blitt leid ut etter at besteforeldrene til Rasmus gikk bort. Slik så det ut første gang jeg var der inne; et passe stort kjøkken som føltes litt trangt med det store spisebordet. Sist pusset opp på 70-tallet. Min drøm har hele tiden vært å lage et stort allrom. Innenfor veggen til høyre på bildet finnes rommet som før var en kombinert stue og spisestue. Jeg har drømt om å slå ned denne veggen siden første gang jeg så huset og lage et stort kjøkken av de to rommene. Jeg liker å lage mat, jeg liker å ha folk på besøk, jeg liker å se på barna mine mens de leker, jeg liker å se flammene fra en peis, jeg liker å ha folk rundt meg. Hvorfor ikke ha et rom der man kan gjøre alt dette og hele tiden kunne være sammen med familien uten at det føles trangt.

Her er rommet innenfor det gamle kjøkkenet. Kjøkkenet er bak veggen til venstre. Tenk å ha alt som et stort rom! Dere liker tanken dere også?
Rivingen har startet og det gamle husmorvinduet som ikke passet sammen med de andre vinduene i huset blir i stedet erstattet med en verandadør med et lite vindu ved siden av. Så nå blir det utgang til en veranda fra kjøkkenet. Tenk å sitte her ute med morgenkaffen og se oppover dalen og fjellene.
Sim sala bim, veggen er borte og vi har fått allrommet vi har drømt om. Det er tunge, tømrede bærevegger mellom disse rommene og derfor har vi latt deler av veggen stå igjen. Romfølelsen er allikevel enorm og det kan bare være fint å ha litt vegg som skiller kokkeleringsdelen fra spisedelen.

Før jul hadde vi kakefest med snekkere og elektriker og stemningen var på topp. Faren til Rasmus gjør en storartet jobb og har oppussingen som sin hovedjobb dette året. Det setter vi enormt stor pris på og det er fantastisk å se all jobben han legger inn i prosjektet. For det er ikke et lite prosjekt og det er heller ikke enkelt å ha en dame med på laget (les: meg) som kan ha litt sære ønsker og idèer innimellom.

Se for et åpent, herlig, lyst og vakkert rom dette blir. Spisebordet skal stå nederst ved vinduene sånn at vi kan ha mange lange middager med utsikt mot fjell og dal. Herfra kan man se de vakreste farger på himmelen når det er solnedgang og jeg tror dette kan bli favorittplassen i huset.
På veggen til venstre på bildet får vi en stor, hvit peis som går nesten opp til taket. Kakkelovn var tema, men det blir et altfor stort innhugg i budsjettet. Jeg skal vise dere peisen i et senere innlegg og linke til forhandler. Vi kom nemlig over noen nydelige peiser som er betraktelig billigere enn kakkelovner, veldig stilrene og fine.
Nå om dagen går det i gulvprøver, baderomsfliser og veggfarger. Er det noen som har tips til en lys farge på veggene? Vi skal male store deler av huset og vil gjerne ha en gjennomgående, lys farge. Vi har eggehvite lister og dørkarmer, så det må være en farge som går til den. Jeg blir veldig glad for tips, for jeg kjører meg helt fast i eget tankesurr om dagen.
Glad tirsdag til dere!
Ps: jeg har, som flere andre, problemer med å komme inn på kommentarskjemaet til mange av dere om dagen. Vet ikke hva dette skyldes, men håper det ordner seg raskt.

Gamlehuset: Så ble det (grov)gulv

Hadde jeg hatt muligheten skulle jeg vært oppe i huset vårt hver bidige dag og lempet og ryddet og revet og rotet. Men bekkenløsningen har satt seg ordentlig i kroppen (Rasmus sender meg snart til slakt), og man må hamre lenge med en krykke for å få inn en spiker. Men da er det helt fantastisk å ta seg den faste helgeturen og se hva som har skjedd siden sist. Og nå er grovgulvet på plass!
Her står jeg i stua og tar bilde mot «biblioteket» og deretter kjøkkenet/allrommet.



Det var fantastisk å kunne gå rundt på et (nesten) ordentlig gulv igjen. Jeg er ikke så god på å balansere meg rundt på tynne stokker lenger (krykker, babybjørn og balansering = dårlig deal), så nå kunne jeg endelig gå rundt og drømme meg bort i møblering og interiøridèer igjen.



Her ser dere to av ildstedene våre. Hva vi gjør med dem er ennå uvisst. Men den store muren midt i bildet vil jeg gjerne få «slemmet» med murpuss eller lignende for et røffere uttrykk. Rop ut hvis dere har erfaringer med dette.



Det endelige gulvet er ikke på plass ennå. På gulvet dere ser her skal elementene til den vannbårne varmen ligge. Blir spennende å se om vi i det hele tatt kommer til å få behov for å fyre i peisen. Men flammer er stemningsskapende, så det blir nok fyr – for varmen eller kosens skyld.

 

Her står jeg inne i det som opprinnelig var en stue, men som nå blir innlemmet som en del av kjøkkenet. Veggene skal males, det samme med muren.
Legg forresten merke til det malte tømmeret nede ved gulvet. Dette ble malt slik for at såpevannet fra gulvvasken ikke skulle ødelegge veggene da det spratt opp fra bøtte og kost. Vet ikke hva som utmerker seg mest: sennepsgult tømmer eller et par såpeskvetter? Men en sjarmerende detalj er det uansett. Vi kommer dog ikke til å male samme effekt.

Jeg er så glad i den gamle døra mellom kjøkkenet og biblioteket. Vi mangler et par, men ellers har vi slike dører i resten av huset også. Håpet er å finne de vi mangler.



Veggen mellom det gamle kjøkkenet og den gamle stua er på vei ned. Dette er en lang bærevegg, så det er mye stabiliseringsjobb som må til. En jernbjelke blir lagt inn i de to øverste tømmerstokkene for å sørge for at vi ikke plutselig sover på kjøkkenet. Tenk at disse to rommene snart er kjøkkenet vårt! Fryyyd.

Og i morgen skal vi ha kakefest for å feire at de flinke snekkerne våre har fått på plass gulvet!

God 21. desember til dere!