Heia Norge!

Noen ganger skjer det. Kjærlighet ved første blikk. Noen ganger gjelder det en smak jeg aldri har kjent. En låt som treffer meg umiddelbart og brutalt. En fin fyr som kommer ruslende over Torgallmenningen (han jeg fikk og fremdeles har) Og noen ganger gjelder det en tegning.

´Hair bear´, tegnet av fantastisk dyktige Hanne i Lovedalestudio gikk rett i hjertet på meg da jeg så den på Instagram. jeg har likt streken til Hanne siden jeg så den i Kamille for et års tid siden. Og siden har jeg fulgt den talentfulle jenta med spenning. 

Selvfølgelig måtte ´Hair bear´få henge over kontorplassen min. Og dere, legger dere merke til alle tingene på kontorbordet mitt som kommer fra dyktige norske designere, gründersjeler og kunstnere? Favorittkoppene fra Ment (kaffen blir ikke helt den samme uten disse koppene), duftlys fra Love is green, brett fra Muffin&Marianne og for ikke å glemme Luxo-lampen, designet av Jac Jacobsen. 
Dette må bejubles. Det føles riktig og bra å heie frem norsk design. Men det gjør ingenting med en dæsj Eames på toppen av det hele, heller. 
Her er det innekveld på meg, mens mannen står ute i låven og maler kledning. Svigerfar er nemlig i full gang med å snekre utestue til oss, og jeg gleder meg så utrolig til resultatet. Så nå kverner tankene rundt innredning, lamper, bord og stoler til utestua. Morsomste formen for tenking og planlegging.
Ha det fint!

Heia Norge!

Noen ganger skjer det. Kjærlighet ved første blikk. Noen ganger gjelder det en smak jeg aldri har kjent. En låt som treffer meg umiddelbart og brutalt. En fin fyr som kommer ruslende over Torgallmenningen (han jeg fikk og fremdeles har) Og noen ganger gjelder det en tegning.

´Hair bear´, tegnet av fantastisk dyktige Hanne i Lovedalestudio gikk rett i hjertet på meg da jeg så den på Instagram. jeg har likt streken til Hanne siden jeg så den i Kamille for et års tid siden. Og siden har jeg fulgt den talentfulle jenta med spenning. 

Selvfølgelig måtte ´Hair bear´få henge over kontorplassen min. Og dere, legger dere merke til alle tingene på kontorbordet mitt som kommer fra dyktige norske designere, gründersjeler og kunstnere? Favorittkoppene fra Ment (kaffen blir ikke helt den samme uten disse koppene), duftlys fra Love is green, brett fra Muffin&Marianne og for ikke å glemme Luxo-lampen, designet av Jac Jacobsen. 
Dette må bejubles. Det føles riktig og bra å heie frem norsk design. Men det gjør ingenting med en dæsj Eames på toppen av det hele, heller. 
Her er det innekveld på meg, mens mannen står ute i låven og maler kledning. Svigerfar er nemlig i full gang med å snekre utestue til oss, og jeg gleder meg så utrolig til resultatet. Så nå kverner tankene rundt innredning, lamper, bord og stoler til utestua. Morsomste formen for tenking og planlegging.
Ha det fint!

Midtstuemekking

Er det ett rom i huset vårt som virkelig har fått lide under min forandringstrang så er det midtstua vår. Midt mellom kjøkken, stue og gang med trapperom ligger den. Sårbar og lett tilgjengelig for fingre som klør etter å flytte på puter, spikre i veggen, dra potetkasser fra det ene hjørnet til det andre og sette gamle hjortegevir og flasker til pynt i vinduskarmene.
Men nå (jada, jeg har tastet denne setningen før) stemmer det. Dagsenga har blitt flyttet inn mot veggen, og sittekomforten er en helt annen. Før satt vi med vinduene i ryggen, og dermed også utsikten. Nå lener vi oss godt inntil veggen og kan kikke ut på fjellene og jordene utenfor. 
For øyeblikket er dette mitt definitive favorittsted i huset, og mye kan tyde på at mann og barn er enige. Det er stor kamp om kvadratmeterne her om dagen. Som regel ender vi i en god klynge alle sammen. Helt til venstre er det også en gammel peis, så alt tyder på at høstens kosekrok er sikra. 

Loppis-Luxo-lampa klamrer seg fast i vinduskarmen og får følge av saftflasker, nyere vaser og løv fra hagens blodlønn. 

Pastellene henger fortsatt med hos meg, som de har gjort de siste seks årene, men jeg har blitt mer og mer glad i jordtoner. Og jeg synes de fungerer sammen. Jordtonene tøyler pastellene og sørger for at det ikke blir for søtt. Så får vi se hvor lenge pastellene får leve (gigaloppis den dagen jeg er lei)

Nå skal jeg prøve å la midtstua hvile litt. Og det samme skal jeg; her i dagsenga.
Ha det fint, kjære lesere!

Midtstuemekking

Er det ett rom i huset vårt som virkelig har fått lide under min forandringstrang så er det midtstua vår. Midt mellom kjøkken, stue og gang med trapperom ligger den. Sårbar og lett tilgjengelig for fingre som klør etter å flytte på puter, spikre i veggen, dra potetkasser fra det ene hjørnet til det andre og sette gamle hjortegevir og flasker til pynt i vinduskarmene.
Men nå (jada, jeg har tastet denne setningen før) stemmer det. Dagsenga har blitt flyttet inn mot veggen, og sittekomforten er en helt annen. Før satt vi med vinduene i ryggen, og dermed også utsikten. Nå lener vi oss godt inntil veggen og kan kikke ut på fjellene og jordene utenfor. 
For øyeblikket er dette mitt definitive favorittsted i huset, og mye kan tyde på at mann og barn er enige. Det er stor kamp om kvadratmeterne her om dagen. Som regel ender vi i en god klynge alle sammen. Helt til venstre er det også en gammel peis, så alt tyder på at høstens kosekrok er sikra. 

Loppis-Luxo-lampa klamrer seg fast i vinduskarmen og får følge av saftflasker, nyere vaser og løv fra hagens blodlønn. 

Pastellene henger fortsatt med hos meg, som de har gjort de siste seks årene, men jeg har blitt mer og mer glad i jordtoner. Og jeg synes de fungerer sammen. Jordtonene tøyler pastellene og sørger for at det ikke blir for søtt. Så får vi se hvor lenge pastellene får leve (gigaloppis den dagen jeg er lei)

Nå skal jeg prøve å la midtstua hvile litt. Og det samme skal jeg; her i dagsenga.
Ha det fint, kjære lesere!

Vårt eget lille kaffehjørne

Forrige søndag våkna jeg og kjente at jeg trengte forandringer. Da jeg og mannen satt alene ved frokostbordet begynte jeg å ymte frempå.
«Hva om vi flytter den brune skuffekommoden fra stua og inn i midtstua», foreslo jeg. Han vet at det er han som må gjøre løftene (og rydde), så da han sa ja var det ingen vei tilbake.

Vi begynte å ta ned bokhyllene som har stått på hver sin side i midtstua, rommet du ser over. Rommet ble så lyst og stort, og vi fikk slett ikke lyst til å sette inn en ny kommode her inne. Men en tavle hadde vi vel, et sted nede på låven?
Og da vår nye Nespressomaskin (sponset) kom i posten ble det til at midtstua fikk sitt eget lille kaffehjørne. Vis a vis kaffehjørnet har jeg flyttet potetkassesofaen, og her har jeg tilbragt hver eneste kveld etterpå. Skvetter nesten litt når jeg ser den svarte tavleveggen, men jeg synes kontrasten er så fin. 

Det lille bordet er egentlig et speilbord jeg har fått av mormor, men speilet er ødelagt. Liker så godt patinaen i det. 

 
Den moderne, men samtidige retro designen på Nespressomaskinen funker så godt her hos oss. Liker følelsen den gir sammen med de gamle tingene våre. 

Nå gjenstår det bare å bestille noen gode kapsler kaffe, så kan hjørnet innvies på ekte. 
En helg uten planer står foran oss, og det føles så godt og etterlengtet.
Håper helga deres blir fin!

Vårt eget lille kaffehjørne

Forrige søndag våkna jeg og kjente at jeg trengte forandringer. Da jeg og mannen satt alene ved frokostbordet begynte jeg å ymte frempå.
«Hva om vi flytter den brune skuffekommoden fra stua og inn i midtstua», foreslo jeg. Han vet at det er han som må gjøre løftene (og rydde), så da han sa ja var det ingen vei tilbake.

Vi begynte å ta ned bokhyllene som har stått på hver sin side i midtstua, rommet du ser over. Rommet ble så lyst og stort, og vi fikk slett ikke lyst til å sette inn en ny kommode her inne. Men en tavle hadde vi vel, et sted nede på låven?
Og da vår nye Nespressomaskin (sponset) kom i posten ble det til at midtstua fikk sitt eget lille kaffehjørne. Vis a vis kaffehjørnet har jeg flyttet potetkassesofaen, og her har jeg tilbragt hver eneste kveld etterpå. Skvetter nesten litt når jeg ser den svarte tavleveggen, men jeg synes kontrasten er så fin. 

Det lille bordet er egentlig et speilbord jeg har fått av mormor, men speilet er ødelagt. Liker så godt patinaen i det. 

 
Den moderne, men samtidige retro designen på Nespressomaskinen funker så godt her hos oss. Liker følelsen den gir sammen med de gamle tingene våre. 

Nå gjenstår det bare å bestille noen gode kapsler kaffe, så kan hjørnet innvies på ekte. 
En helg uten planer står foran oss, og det føles så godt og etterlengtet.
Håper helga deres blir fin!

sugerørdille

I pinsen satt jeg og døtrene mine på verandaen og klippet sugerør. Møysommelig trædde vi fiskesnøre mellom sugerørene og hvinte av fornøyelse da vi oppdaget at pusleriene våre hadde blitt fine, geometriske figurer.
En perfekt pyssel for passelig små barnehender som gjerne vil se resultater rimelig kjapt. Figuren på bildet har jenta mi på 4 laget selv, bare med litt knytehjelp.

Jeg fant en steg-for-steg-forklaring her. Denne bloggeren hadde laget en kjempefin uro av sugerør, og jeg vet flere som har laget lamper. Kanskje noe å bruke helgen på?

Nå henger uroene våre rundt omkring i huset, blant annet her i midtstua vår. Drømmen til jentene er å ha et helt arsenal av uroer i taket på rommet sitt. Heldigvis er sommeren lang.

Blåtoner sniker seg inn. Og uroen vi laget passet fint med kortet jeg kjøpte i Trondheim. Det er fra norske Emmeselle, og jeg kjøpte mitt på Norway Designs Trondheim. Norgesglasset passer så godt i vårt gamle tømmerhus, her vi har kjelleren full av disse fine glassene. Vi passer på å bruke så mange vi kan, til vaser, mel, kaffe og fargeblyanter. Og nå har vi ett på veggen også. 
Jeg liker enkle, kjappe DIY, og denne var akkurat passe for oss. Den dagen på verandaen.
Ha en fin dag!
Jeg vil informere om at jeg i fremtiden kommer til å merke innlegg der jeg er sponset eller reklamerer for produkter med «sponset». Dette vil stå helt øverst i innlegget. .Jeg har ingen faste sponsorer, men får fra tid til annen spørsmål om å få tilsendt varer. Jeg takker aldri ja om jeg ikke i utgangspunktet kunne tenkt meg varen. Men det er svært viktig at vi bloggere ikke forvirrer leserne våre med hva som er reklame og hva som ikke er reklame. Hos meg skal dere ikke være i tvil.

sugerørdille

I pinsen satt jeg og døtrene mine på verandaen og klippet sugerør. Møysommelig trædde vi fiskesnøre mellom sugerørene og hvinte av fornøyelse da vi oppdaget at pusleriene våre hadde blitt fine, geometriske figurer.
En perfekt pyssel for passelig små barnehender som gjerne vil se resultater rimelig kjapt. Figuren på bildet har jenta mi på 4 laget selv, bare med litt knytehjelp.

Jeg fant en steg-for-steg-forklaring her. Denne bloggeren hadde laget en kjempefin uro av sugerør, og jeg vet flere som har laget lamper. Kanskje noe å bruke helgen på?

Nå henger uroene våre rundt omkring i huset, blant annet her i midtstua vår. Drømmen til jentene er å ha et helt arsenal av uroer i taket på rommet sitt. Heldigvis er sommeren lang.

Blåtoner sniker seg inn. Og uroen vi laget passet fint med kortet jeg kjøpte i Trondheim. Det er fra norske Emmeselle, og jeg kjøpte mitt på Norway Designs Trondheim. Norgesglasset passer så godt i vårt gamle tømmerhus, her vi har kjelleren full av disse fine glassene. Vi passer på å bruke så mange vi kan, til vaser, mel, kaffe og fargeblyanter. Og nå har vi ett på veggen også. 
Jeg liker enkle, kjappe DIY, og denne var akkurat passe for oss. Den dagen på verandaen.
Ha en fin dag!
Jeg vil informere om at jeg i fremtiden kommer til å merke innlegg der jeg er sponset eller reklamerer for produkter med «sponset». Dette vil stå helt øverst i innlegget. .Jeg har ingen faste sponsorer, men får fra tid til annen spørsmål om å få tilsendt varer. Jeg takker aldri ja om jeg ikke i utgangspunktet kunne tenkt meg varen. Men det er svært viktig at vi bloggere ikke forvirrer leserne våre med hva som er reklame og hva som ikke er reklame. Hos meg skal dere ikke være i tvil.

Never apologize for your enthusiasm

«There is nothing wrong with loving the crap out of everything.

Negative people find their walls.

So never apologize for your enthusiasm.
Never. Ever. Never.»
Sitatet til Ryan Adams traff meg rett i hjertet da jeg leste det på ladybirds nests´ instagramprofil i dag.
Etter å ha lest Astrids innlegg ble jeg så glad. Og letta. Og tankefull. For hun satte ord på noe jeg har kjent på i  mange år. At det å være smilende, entusiastisk, glad, ja, til og med lykkelig, kan bli sett på som provoserende og naivt. Jeg er et grunnleggende positivt menneske, jeg er på konstant jakt etter de tingene som får lyset til å bli ekstra klart og som lager små krumninger i munnvikene mine. Hverdagslykke har nesten blitt et skjellsord og det føres debatter på tv om kvinner som er for positive, som heier litt for mye/for ukritisk/for overfladisk på andre kvinner, som bruker litt for store ord. På de fleste sosiale medier handler det om å like, ikke hate, og om ikke det er en god ting så vet ikke jeg. 
Jeg skal heretter aldri beklage at jeg er for positiv.
Noen som kjenner seg igjen?

Midtstuemakeover

Ser dere hvor i huset vi er?
For dere som kjenner bloggen og har fulgt meg en stund vet at jeg lenge har hatt et favorittrom i huset, nemlig midtstua vår. Der har det vært jentete og rosa og mintgrønt og sommerlig. Og det har vel sjeldent passet bedre med et pastellfarget interiør enn nå når vi har entret den første vårmåneden.

Men da skulle jeg plutselig få nok av pastelloverdosen, putehavet (ja, det v a r faktisk flere enn på bildet over), blomstene og det store bordet. Bordet fra stua har flyttet inn hit, det runde, mintfargede bordet har gått opp, og bordet oppe har trilla ned trappa. Helomvending med andre ord. 

Jeg trives faktisk like godt her nå. Har jeg blitt lei rosa for en stund? Kanskje det. Men kjenner jeg meg selv rett dukker den plutselig opp igjen. Enn så lenge koser jeg meg med spirende narsisser…
… og ny pute. Som denne fra Zilanila. Er det en ting jeg aldri har gjort, og helt sikkert aldri kommer til å gjøre igjen er å bruke så mye penger på en pute som jeg gjorde på denne. Men da jeg vant gavekortet hos Vakre rom på Instagram lovet jeg meg selv å unne meg noe jeg aldri ville gjort ellers. Og det ble dene puta. Vakker som få.

 Da jeg forandret i stuene hjemme innså jeg at vi ikke har et særlig stort behov for nye puter, så nå har jeg lovet meg selv (og mannen); ikke en eneste ny pute i hus i 2014. Mye tyder på at jeg har et snev av uheldig avhengighet når det kommer til firkanter fylt med dun.
Som dere skjønner, flere stuer har blitt nye, og snart får dere se de to andre. 
Hva synes dere, liker dere midtstua vår best nå eller da den var feminin og blomstrete?
Ha en super uke, alle sammen!