Kveldshimmel

Egentlig skjærer det litt i den estetiske sjela når jeg viser dere disse bildene. For det er litt sånn «finn fem feil»-følelse over dem. Maskering er langt nede på minus-siden på egenskapsskalaen min, og jeg har en stor jobb fremfor meg med å flikke og fikse på maling som ikke akkurat har lagt seg i rette, flotte linjer. Trappa vår er heller ingen pryd, og har aldri blitt vist på bloggen. Vi har en barnevennlig, midlertidig løsning i trappa, nemlig teppefliser. Supert når små barneføtter løper opp og ned trappa, men ikke superflott å se på. På sikt får vi kanskje en ny trapp, men det står ikke øverst på prioriteringslista. Vi kommer oss opp og ned mellom etasjene uten problemer.

IMG_3542

Det aller beste med fargen er at den ikke virker lilla. Det gir et stort pluss i boka for meg.

IMG_3545

IMG_3551

 

Det er litt uvant med farge på veggene, men samtidig utrolig gøy når du ser forandringen så umiddelbart og rommet skifter fullstendig karakter.

Her laver snøen ned i dag. Det er siste dag i vinterferien, og vi skal besøke en stall og se om vi kan kose litt med hestene der. Vi gleder oss vel omtrent like mye, store som små.

Ha en fin vinterdag!

//MARTHE//

Vinterferiemodus

Mitt typiske feriemodus? Jeg tror jeg skal få uante superkvinnekrefter og rekke omtrent titusen ting hver eneste dag. For døgnet blir lengre når man har ferie, ikke sant? Nei? Men uansett, jeg fikk et plutselig innfall da jeg var på vei til butikken tidlig mandag morgen. «Vi skal ikke stikke innom malebutikken, da jenter?». Entusiastisk og glad og full av pågangsmot. Vinterferiemodus, må vite. Hva kan males? Egentlig vil jeg male hovedgangen vår, men den har jeg «kranglet» med mannen om å få male i tre år, og han biter ikke på argumentene mine. Da blir det midtstuegangen og trapperommet vårt. Farge? Tja, er ikke blått hot nå for tiden? Vi kjører blått. Kveldshimmelblått.

Jeg hadde glemt hvor utrolig kjedelig det er å maskere, og er lei halvveis. Men dette er mitt prosjekt, det må fullføres. To strøk er malt før mannen kommer hjem fra jobb (jeg har ikke tålmodighet til å vente lenge før andre strøk) Mannens entusiasme over fargen er overraskende, og jeg ser mitt snitt til å bruke denne entusiasmen til å prøve og overtale han en siste gang til å få male hovedgangen. Og det funker! Smålei maling, det skal innrømmes, men denne sjansen får jeg ikke igjen. Jeg må svi mens kosten er varm.

Jade blir kjøpt inn, det maskeres heftig, jeg går tom for maskeringstape halvveis (gangen er stor), jeg begynner å male, innser at det er forferdelig slitsomt å male sprekkpanel (små, små gliper mellom bordene, det må dyttes maling inn i hver millimeter), ryggen verker (men det kan absolutt ikke klages, dette øyeblikket har jeg ventet på), det innses at fargen kræsjer fullstendig med gråfargen på ytterdøra vår, det kapituleres på sofaen med en halvmalt gang, og malemotet er brukt opp. Dag to i vinterferien er over, jeg har en fin, ny midtstuegang og en ikke så fin hovedgang, barna har sett mer på tv enn hva godt er, og vi har ikke vært utenfor døra. Dårlig mor, dårlig planlegger, dårlig vinterferie.

Det overkompenseres med kino og kafè på vinterferiens tredje dag, før hvitmaling kjøpes inn og mannen får beskjed om å lage dagens middag. Mor må skofte middag og prioritere maling. Tusvik og Tønne på øret, kosten går.

 

Puh, der har dere en stemningsrapport fra vinterferien vår. Vi er halvveis, både i ferie og gangmaling. Kommer vi i mål? Rekker vi ski og sjokolade også? Takk og lov for barn som synes det er gøy å se mamma male, som utbryter «åh, så fint», «åh, så langt du har kommet», og som ikke klager. Takk for mann som synes hovedgangen blir fin. Takk for trofaste blogglesere som titter innom bloggen selv om det er stillstand (jeg lover dere at det ikke er stillstand i heimen, og dere skal selvfølgelig få se resultatet veldig snart.

Jeg illusterer dette blogginnlegget med noe jeg ikke har gjort i vinterferien.

IMG_3363

//MARTHE//

Midstuas forskjellige personligheter

Er det ett rom som virkelig har fått gjennomgå her i huset , så er det midtstua. Rommet midt i huset, som vi strener gjennom flere ganger iløpet av dagen. Det var en periode hvor den stakkars mannen min aldri visste hvordan stua så ut når han kom hjem fra jobb. Ja, når jeg tenker meg om befinner vi oss fremdeles i den perioden. Men jeg innrømmer at jeg liker midtstua veldig godt nå, og ikke har det store behovet for forandringer. Den er funksjonell med skrivebord og Mac, og mange av mine favoritting er samlet her. Alle kjøpt brukt eller funnet på annet snedig vis. IMG_7018

Midstua

  IMG_6286IMG_0648IMG_2783Et rom, mange stiler. Det er gøy å eksperimentere. Nå er det snart klart for juletre i denne stua. Om fotolyset glimter til i disse mørke, regntunge dagene, får dere kanskje se det også. Ellers er det planer om mobilfri og bloggfri jul, så om jeg ikke er tilbake før neste år ønsker jeg hver og en av dere en riktig god jul.

Senk skuldrene, vær sammen med familie og venner, spis godt og klem mye. Tusen takk for at dere har fulgt meg på ferden i 2015, det setter jeg utrolig stor pris på!

Juleklemmer fra Marthe

Grønne vekster

Dette har vært den første sommeren der hagen vår ikke har ligget veltet rundt som mørkebrune, små fjell. Alt har vært så grønt, og jeg har lagt ekstra godt merke til alt det grønne rundt oss. Kanskje fordi grønne vekster, blader og farger er så sterkt tilstede i trendbildet om dagen?
Hagen er fremdeles grønn, i det siste med et tynt lag av knasende rim i de tidlige morgentimene. Et teppe av fargerike løv får såvidt ligge før vinden rusker tak i dem og tar de med til et annet sted.

 Her om dagen oppdaget jeg og barna at rabarbraen vår fremdeles hadde sterke, grønne, store blader. Ingen vind hadde vært sterk nok til å knekke disse. Vi plukket dem inn og dekorerte midtstua med dem.

Og med ett ble rommet grønt. Noen grønne puter og et grønt pledd gjør at sommerens farge fortsatt har fotfeste. Om enn bare inne.
Og kombinert med høstkos i form av sjokolade og kaffe føles det som jeg fikk nyte det beste av to sesonger.

Det føles fint at jeg fremdeles kan ta inn grønne vekster fra naturen, selv om det nok bare er et tidspørsmål før nakne kvister og greiner får gjøre nytten som dekorative innslag.
I morgen bærer det til Oslo for å planlegge fremtiden til Marsipanogsmilefjes-bloggen. Spennende saker på ferde, og jeg kjenner jeg blir glad bare ved tanken.
Fin ukestart til dere!

Grønne vekster

Dette har vært den første sommeren der hagen vår ikke har ligget veltet rundt som mørkebrune, små fjell. Alt har vært så grønt, og jeg har lagt ekstra godt merke til alt det grønne rundt oss. Kanskje fordi grønne vekster, blader og farger er så sterkt tilstede i trendbildet om dagen?
Hagen er fremdeles grønn, i det siste med et tynt lag av knasende rim i de tidlige morgentimene. Et teppe av fargerike løv får såvidt ligge før vinden rusker tak i dem og tar de med til et annet sted.

 Her om dagen oppdaget jeg og barna at rabarbraen vår fremdeles hadde sterke, grønne, store blader. Ingen vind hadde vært sterk nok til å knekke disse. Vi plukket dem inn og dekorerte midtstua med dem.

Og med ett ble rommet grønt. Noen grønne puter og et grønt pledd gjør at sommerens farge fortsatt har fotfeste. Om enn bare inne.
Og kombinert med høstkos i form av sjokolade og kaffe føles det som jeg fikk nyte det beste av to sesonger.

Det føles fint at jeg fremdeles kan ta inn grønne vekster fra naturen, selv om det nok bare er et tidspørsmål før nakne kvister og greiner får gjøre nytten som dekorative innslag.
I morgen bærer det til Oslo for å planlegge fremtiden til Marsipanogsmilefjes-bloggen. Spennende saker på ferde, og jeg kjenner jeg blir glad bare ved tanken.
Fin ukestart til dere!

Heia Norge!

Noen ganger skjer det. Kjærlighet ved første blikk. Noen ganger gjelder det en smak jeg aldri har kjent. En låt som treffer meg umiddelbart og brutalt. En fin fyr som kommer ruslende over Torgallmenningen (han jeg fikk og fremdeles har) Og noen ganger gjelder det en tegning.

´Hair bear´, tegnet av fantastisk dyktige Hanne i Lovedalestudio gikk rett i hjertet på meg da jeg så den på Instagram. jeg har likt streken til Hanne siden jeg så den i Kamille for et års tid siden. Og siden har jeg fulgt den talentfulle jenta med spenning. 

Selvfølgelig måtte ´Hair bear´få henge over kontorplassen min. Og dere, legger dere merke til alle tingene på kontorbordet mitt som kommer fra dyktige norske designere, gründersjeler og kunstnere? Favorittkoppene fra Ment (kaffen blir ikke helt den samme uten disse koppene), duftlys fra Love is green, brett fra Muffin&Marianne og for ikke å glemme Luxo-lampen, designet av Jac Jacobsen. 
Dette må bejubles. Det føles riktig og bra å heie frem norsk design. Men det gjør ingenting med en dæsj Eames på toppen av det hele, heller. 
Her er det innekveld på meg, mens mannen står ute i låven og maler kledning. Svigerfar er nemlig i full gang med å snekre utestue til oss, og jeg gleder meg så utrolig til resultatet. Så nå kverner tankene rundt innredning, lamper, bord og stoler til utestua. Morsomste formen for tenking og planlegging.
Ha det fint!

Heia Norge!

Noen ganger skjer det. Kjærlighet ved første blikk. Noen ganger gjelder det en smak jeg aldri har kjent. En låt som treffer meg umiddelbart og brutalt. En fin fyr som kommer ruslende over Torgallmenningen (han jeg fikk og fremdeles har) Og noen ganger gjelder det en tegning.

´Hair bear´, tegnet av fantastisk dyktige Hanne i Lovedalestudio gikk rett i hjertet på meg da jeg så den på Instagram. jeg har likt streken til Hanne siden jeg så den i Kamille for et års tid siden. Og siden har jeg fulgt den talentfulle jenta med spenning. 

Selvfølgelig måtte ´Hair bear´få henge over kontorplassen min. Og dere, legger dere merke til alle tingene på kontorbordet mitt som kommer fra dyktige norske designere, gründersjeler og kunstnere? Favorittkoppene fra Ment (kaffen blir ikke helt den samme uten disse koppene), duftlys fra Love is green, brett fra Muffin&Marianne og for ikke å glemme Luxo-lampen, designet av Jac Jacobsen. 
Dette må bejubles. Det føles riktig og bra å heie frem norsk design. Men det gjør ingenting med en dæsj Eames på toppen av det hele, heller. 
Her er det innekveld på meg, mens mannen står ute i låven og maler kledning. Svigerfar er nemlig i full gang med å snekre utestue til oss, og jeg gleder meg så utrolig til resultatet. Så nå kverner tankene rundt innredning, lamper, bord og stoler til utestua. Morsomste formen for tenking og planlegging.
Ha det fint!

Midtstuemekking

Er det ett rom i huset vårt som virkelig har fått lide under min forandringstrang så er det midtstua vår. Midt mellom kjøkken, stue og gang med trapperom ligger den. Sårbar og lett tilgjengelig for fingre som klør etter å flytte på puter, spikre i veggen, dra potetkasser fra det ene hjørnet til det andre og sette gamle hjortegevir og flasker til pynt i vinduskarmene.
Men nå (jada, jeg har tastet denne setningen før) stemmer det. Dagsenga har blitt flyttet inn mot veggen, og sittekomforten er en helt annen. Før satt vi med vinduene i ryggen, og dermed også utsikten. Nå lener vi oss godt inntil veggen og kan kikke ut på fjellene og jordene utenfor. 
For øyeblikket er dette mitt definitive favorittsted i huset, og mye kan tyde på at mann og barn er enige. Det er stor kamp om kvadratmeterne her om dagen. Som regel ender vi i en god klynge alle sammen. Helt til venstre er det også en gammel peis, så alt tyder på at høstens kosekrok er sikra. 

Loppis-Luxo-lampa klamrer seg fast i vinduskarmen og får følge av saftflasker, nyere vaser og løv fra hagens blodlønn. 

Pastellene henger fortsatt med hos meg, som de har gjort de siste seks årene, men jeg har blitt mer og mer glad i jordtoner. Og jeg synes de fungerer sammen. Jordtonene tøyler pastellene og sørger for at det ikke blir for søtt. Så får vi se hvor lenge pastellene får leve (gigaloppis den dagen jeg er lei)

Nå skal jeg prøve å la midtstua hvile litt. Og det samme skal jeg; her i dagsenga.
Ha det fint, kjære lesere!

Midtstuemekking

Er det ett rom i huset vårt som virkelig har fått lide under min forandringstrang så er det midtstua vår. Midt mellom kjøkken, stue og gang med trapperom ligger den. Sårbar og lett tilgjengelig for fingre som klør etter å flytte på puter, spikre i veggen, dra potetkasser fra det ene hjørnet til det andre og sette gamle hjortegevir og flasker til pynt i vinduskarmene.
Men nå (jada, jeg har tastet denne setningen før) stemmer det. Dagsenga har blitt flyttet inn mot veggen, og sittekomforten er en helt annen. Før satt vi med vinduene i ryggen, og dermed også utsikten. Nå lener vi oss godt inntil veggen og kan kikke ut på fjellene og jordene utenfor. 
For øyeblikket er dette mitt definitive favorittsted i huset, og mye kan tyde på at mann og barn er enige. Det er stor kamp om kvadratmeterne her om dagen. Som regel ender vi i en god klynge alle sammen. Helt til venstre er det også en gammel peis, så alt tyder på at høstens kosekrok er sikra. 

Loppis-Luxo-lampa klamrer seg fast i vinduskarmen og får følge av saftflasker, nyere vaser og løv fra hagens blodlønn. 

Pastellene henger fortsatt med hos meg, som de har gjort de siste seks årene, men jeg har blitt mer og mer glad i jordtoner. Og jeg synes de fungerer sammen. Jordtonene tøyler pastellene og sørger for at det ikke blir for søtt. Så får vi se hvor lenge pastellene får leve (gigaloppis den dagen jeg er lei)

Nå skal jeg prøve å la midtstua hvile litt. Og det samme skal jeg; her i dagsenga.
Ha det fint, kjære lesere!

Vårt eget lille kaffehjørne

Forrige søndag våkna jeg og kjente at jeg trengte forandringer. Da jeg og mannen satt alene ved frokostbordet begynte jeg å ymte frempå.
«Hva om vi flytter den brune skuffekommoden fra stua og inn i midtstua», foreslo jeg. Han vet at det er han som må gjøre løftene (og rydde), så da han sa ja var det ingen vei tilbake.

Vi begynte å ta ned bokhyllene som har stått på hver sin side i midtstua, rommet du ser over. Rommet ble så lyst og stort, og vi fikk slett ikke lyst til å sette inn en ny kommode her inne. Men en tavle hadde vi vel, et sted nede på låven?
Og da vår nye Nespressomaskin (sponset) kom i posten ble det til at midtstua fikk sitt eget lille kaffehjørne. Vis a vis kaffehjørnet har jeg flyttet potetkassesofaen, og her har jeg tilbragt hver eneste kveld etterpå. Skvetter nesten litt når jeg ser den svarte tavleveggen, men jeg synes kontrasten er så fin. 

Det lille bordet er egentlig et speilbord jeg har fått av mormor, men speilet er ødelagt. Liker så godt patinaen i det. 

 
Den moderne, men samtidige retro designen på Nespressomaskinen funker så godt her hos oss. Liker følelsen den gir sammen med de gamle tingene våre. 

Nå gjenstår det bare å bestille noen gode kapsler kaffe, så kan hjørnet innvies på ekte. 
En helg uten planer står foran oss, og det føles så godt og etterlengtet.
Håper helga deres blir fin!