Vasete kjærlighet

Noen ganger skjer det gradvis, akkurat som jeg må la den vokse litt på meg og bli vant til form og utseende. Så blir det gjerne intenst… Og det går fort over. Sånn var det med Omaggio, for å nevne en forelskelse som har blitt lunken med tida. Andre ganger blir jeg tatt med storm og forelskelsen er umiddelbar. Ja, nå snakker jeg om interiør om det skulle være noen tvil, Omaggio er ikke en tvilsom ferieflørt fra fortiden, men en vase fra det danske merket Kähler.
Mitt siste kjøp går definitivt under kategorien umiddelbar kjærlighet, og jeg er så himla fornøyd nå når den fantastisk flotte House Doctor-vasen endelig pryder stuebordet vårt. 
Den er som et smykke, og et rom trenger egentlig ikke annet enn denne vasen. Jeg lar meg fort rive med når jeg ser fine eksemplar av vaser, og jeg vet at vasemanien min har omtrent samme styrke som putemanien. Selv om jeg prøver å ikke ta av på kjøpefronten så visste jeg med en gang jeg så vasen at den måtte bli min. 

Perfeksjon, både når det gjelder form og farge. Og funksjon. Se, den rommer jo vakre blomster. Og blomster må man ha.

Vasen får meg til å tenke på skjell og perlemor, og jeg elsker den organiske følelsen den gir.

Ja, man kan visst bli forelsket i en vase. Og jeg tar meg selv i å kikke beundrende på mitt nyeste tilskudd i samlingen. Skikkelig vasete kjærlighet, der altså. 
Håper helga har vært god og at dere er klar for ei ny uke!
Ps: Herligheten er forresten kjøpt hos Keiserens Nye.

Udemokratisk interiør

Velkommen til vår udemokratiske stue. Stua der man forsøker å ta hensyn, der man etterstreber å være politisk korrekt, forsøker å fire på kravene og finne en viss balanse. Man vil så gjerne at den andre skal få ha den grå sofaen som han så gjerne ville ha. Men når man ikke klarer å riste av seg tanken på hvite sofaer, så blir man plutselig ikke så hyggelig å ha med å gjøre, sånn rent interiørdiskusjonsmessig. Man er jo hyggelig ellers. Man er altså meg. Om det skulle være noen tvil. 
Det er mye en jentetur til Bergen kan føre til, og for min del førte det til hvite sofatrekk, som igjen førte til en mann som uttrykte: «hva synes du egentlig om stua nå? Ble den sånn du hadde sett for deg?» Og tro meg, jeg forstod akkurat hva han mente.
Men dette var før putene og fargene kom på plass. Vi er glad i farger i interiøret begge to, så en helt hvit stue ble nok litt for sterilt for oss begge. Men da en dose mintgrønt, et stykke rosa og en bit gult ble plassert litt hist og her, ble faktisk også mannen fornøyd.

                           

Selv om jeg kan virke kontrollerende på interiørbiten, så lar jeg aldri noe bli værende hvis mannen virkelig ikke vil ha det (og jeg må få minne om at han har hatt den grå sofaen i snart to år… og trekkene har vi fremdeles, så det er ikke en vei uten snumuligheter det her). Men erfaringsmessig (også denne gangen) er tilgivelse lettere enn tilatelse. Og etter mange års prøving og feiling på feltet er erfaringen at det meste får stå om mannen får tid til å venne seg til det.
Og, kremt… en liten ting til. Jeg inngikk putestoppavtale med mannen, som nevnt i forrige innlegg. Men da jeg stod i show roomet til favorittnettbutikken Keiserens Nye i Trondheim gikk disse to putene rett inn i prikkedelen av hjertet mitt, og jeg inngikk en ny, slu avtale med gutta bak disken. «Aldri nevn dette putekjøpet til mannen». De lovet på tro og ære, men fasaden sprakk da jeg kom hjem og putene falt ut av bagen. 
Jeg satser hardt på tilgivelse denne gangen også. Og et bedende dådyrblikk. 

Udemokratisk interiør

Velkommen til vår udemokratiske stue. Stua der man forsøker å ta hensyn, der man etterstreber å være politisk korrekt, forsøker å fire på kravene og finne en viss balanse. Man vil så gjerne at den andre skal få ha den grå sofaen som han så gjerne ville ha. Men når man ikke klarer å riste av seg tanken på hvite sofaer, så blir man plutselig ikke så hyggelig å ha med å gjøre, sånn rent interiørdiskusjonsmessig. Man er jo hyggelig ellers. Man er altså meg. Om det skulle være noen tvil. 
Det er mye en jentetur til Bergen kan føre til, og for min del førte det til hvite sofatrekk, som igjen førte til en mann som uttrykte: «hva synes du egentlig om stua nå? Ble den sånn du hadde sett for deg?» Og tro meg, jeg forstod akkurat hva han mente.
Men dette var før putene og fargene kom på plass. Vi er glad i farger i interiøret begge to, så en helt hvit stue ble nok litt for sterilt for oss begge. Men da en dose mintgrønt, et stykke rosa og en bit gult ble plassert litt hist og her, ble faktisk også mannen fornøyd.

                           

Selv om jeg kan virke kontrollerende på interiørbiten, så lar jeg aldri noe bli værende hvis mannen virkelig ikke vil ha det (og jeg må få minne om at han har hatt den grå sofaen i snart to år… og trekkene har vi fremdeles, så det er ikke en vei uten snumuligheter det her). Men erfaringsmessig (også denne gangen) er tilgivelse lettere enn tilatelse. Og etter mange års prøving og feiling på feltet er erfaringen at det meste får stå om mannen får tid til å venne seg til det.
Og, kremt… en liten ting til. Jeg inngikk putestoppavtale med mannen, som nevnt i forrige innlegg. Men da jeg stod i show roomet til favorittnettbutikken Keiserens Nye i Trondheim gikk disse to putene rett inn i prikkedelen av hjertet mitt, og jeg inngikk en ny, slu avtale med gutta bak disken. «Aldri nevn dette putekjøpet til mannen». De lovet på tro og ære, men fasaden sprakk da jeg kom hjem og putene falt ut av bagen. 
Jeg satser hardt på tilgivelse denne gangen også. Og et bedende dådyrblikk. 

God helg!

Det er fredag, sofa, godt drikke i glasset, snacks i skålene, ny bok i fanget, en lodden pus som selskap.

Beina høyt, pledd, stillhet, avslappet.

God musikk, fyr på peisen, barn som sover.

Puter på plass, lekene ryddet bort, men det fine puslespillet som bare er halvveis ferdig får ligge.
GOD HELG!

Fredag er fridag, en fin dag

Det her har vært slik en fin fredag. Tidlig opp, sitte rundt spisebordet med glade jenter og glad mann, bli hentet av enda gladere venninne. To trøtte mødre som bare innom butikken klokka ni på morgenen for å kjøpe iskaffe og den nye Polly-sjokoladen. Som kjører avgårde gjennom tunneler, der dukker en ny fjord opp, vi tar en bit til av sjokoladen. Bare èn. Eller to. Tre. 
Glad venninne holder på å bygge hus. Det blir spenstige farger på veggene, Tom Dixon-lamper, glass rundt trappa. Vi shopper seng og sofaer og lysestaker og tepper. Hviner og jubler, kan nesten ikke vente til vi sitter på verandaen hennes i andre etasje, nipper til chablisen og nyter fjordutsikten. Vi gleder oss sammen. 



 Jeg løper innom fire blomsterbutikker. I den femte finner jeg corokiaen. Måtte ha en til. Fine planten.

Hjemme igjen, fulle av energi, må bare innom huset som holder på å bygges. Vi hviner enda mer, stryker hendene over en fantastisk flott benkeplate på kjøkkenet, åh, for et kjøkken.
Barn og mann er i svømmehallen, jeg har denne rare energien inni meg som ofte resulterer i bilder på bloggen. En ny vase og en ny plante, alt det kan gjøre for utfoldelseslysten. 
Nå kan fredagen bare komme, godfølelsen er på plass, beina er godt plantet på stubben og jeg er klar.
Herlig fredag til dere!

vasen er fra Broste Copenhagen
lyset fra Tallow
blågrønne potten fra Elloh
kaleidofatet fra Hay
teppe fra IKEA
stubbe stjålet fra svigerfar, må huske og spørre om lov til å bruke den

Det blømer

Her har det ikke snødd siden første helga i desember. Da kom alt det som skulle spre seg jevnt utover vinteren på ei helg. Jeg husker siste dag på jobb før jul; da tuslet jeg nedover veien med skinnjakke og converse, mens plussgradene var vennlige mot kinn og sinn. Og slik fortsatte det.
Frem til denne uka. Vi har fått et lett melisdryss, ikke mer, men det har blitt kaldere, og lufta har dette krispe draget i seg som gjør det så lett å puste. Derfor var det med forundring jeg så dette treet med blomstrende grener. Ja, jeg gjorde meg til fant, parkerte nærme, nærme og brakk av en liten kvist. På et minst mulig synlig sted på treet (neida, det her skjedde ikke i en privat hage, det var langs en vei).

Nå har greina fått komme inn i varmen, og de rosa blomstene snakker fint med detaljene i samme farge som fiffer opp stua. Og se, et fint print fra House of Rym har blitt veggpryd. Det er fra keiserens nye, som fortsetter å utfordre meg med okergule elementer. Helt topp, synes jeg, da jeg har blitt så glad i denne fargen. 
Ønsker dere ei strålende helg, og takker i samme slengen alle som kikker innom. 
Det er så fint å ha dere her!