Vårpause

Nå ser vi endelig at husprosjektet nærmer seg et mål (eller delmål, blir man noen gang ferdig med prosjekter når man har hus?) Våren og sneglene har kommet til Stryn. Jeg skal snart på rehabilitering i fire uker for å få skikk på kroppen. Folk kommer tilbake til bygda for å påskeferiere. En bloggpause er derfor påkrevd. 

Men dere! Når jeg kommer tilbake, da skal jeg være proppfull av bloggelyst. Da har jeg nemlig et kjøkken som bidrar til matglede og fristende kokkelering, jeg har lys og muligheten til å ta bilder inne, jeg har en hage med et voksende morelltre og andre spennende vekster, jeg har utsikt til fjell og fjord fra vinduene mine, jeg skal endelig bruke all den kreative spenningen som sitter innelåst i sjelen, jeg har (forhåpentligvis) en kropp som tar meg med på turer i skogen for å finne kvister og bær og urter. Og dette skal jeg blogge om. Som jeg gleder meg. Jeg håper dere følger med på ferden når jeg er tilbake. Jeg kunne ikke tenke meg et bloggliv uten DERE.
NYT VÅREN SÅ LENGE! 

Alt godt – Marthe 

Jeg drar min kos

 Jeg er veldig sjelden sur. Faktisk så sjelden at jeg har nære venner som tror at jeg ikke klarer å være nettopp det. Men joda, jeg kan visst bli pottesur. Sånn skikkelig snurpe-sammen-munnen-og-la-øynene-lyne-sur kan jeg visst være. Kombinasjonen bekkenvondt+sol på Østlandet+grått på Vestlandet+feber = ekstremt sur Marthe. Hvertfall ekstremt sur i min personlige skala av surhet. Så mannen syntes det var perfekt timet at jeg tok meg en tur til Østlandet nå. I morgen drar jeg.

Men jeg har forstått det at jeg må ha mine turer til byen. For å treffe vennene mine. Det er ikke så mange av dem jeg får truffet, jeg er ikke der jeg en gang var at jeg trasket byen på langs og på tvers. Og på langs igjen. 

Jeg må dra for å se om blomstene på det fine treet utenfor den gamle leiligheten vår har begynt å sprette. I fjor lå jeg sykmeldt i sofaen hele våren og gikk rett og slett glipp av blomstringen, den bare asfalten, småskoene og lukta av våt jord. Jeg nekter å gå glipp av vår i byen denne gangen også.  

Jeg må dra for å få sol på nesa. Sol! 

Jeg må dra for å være litt urban. Ta på meg neglelakk, ha mulighet til å spise makroner. Og Deli-boller. Og drikke Wendelboe-kaffe. Og shoppe på Birkelunden (lamper, kom til meg!). Og kanskje overraske noen med besøk. Og sove en hel natt.
Jeg drar min kos og det blir så kos!

En anelse sur blogger, gråvær, sykdom og lite inspirasjon gir grobunn (eventuelt dårlige vekstvilkår) for blogging. Tilgi meg for dette og gled dere til sommer, nytt hus, lys og smilefjes!

De beste på besøk

Jeg har de beste folka rundt meg om dagen, kommet langtveisfra for å pleie det sterkeste vennskapet. Fine dager. De fineste.
Snart er det helg, nyt!

På skattejakt i Gamlehuset

Huset vi snart flytter inn i har lenge blitt kalt Gamlehuset. Dette tror jeg vi kommer til å fortsette med også etter at vi er på plass. I vårt nyoppussede, gamle Gamlehus. Her om dagen var jeg på skattejakt i Gamlehuset. Flere rom og kott bugner av gamle ting, og nå er vi der at vi må bestemme hva som skal få bli og hva som skal gis bort eller kastes. 

Dagen blir rett og slett ikke bedre for meg enn når jeg kan omgi meg med gamle skatter, skrot og, sikkert for noen, søppel. Jeg var et par timer alene i huset som snart blir vårt, og det føltes bra. Jeg kan være litt husredd, men i dette huset følte jeg meg trygg, selv uten elektrisitet og med vinden som ulte utenfor. Et godt tegn.

Nydelig, blå Figgjo-terrin. I perfekt stand, uten en skrape. Bare litt støv etter mange år uten annen funksjon enn som fyll i et skap. Heretter skal den få komme frem fra glemselen og brukes.

Et gammelt bilde av gården. Kanskje det skal få henge i gangen å minne oss om at vi er en del av en større historie på denne gården. Dette huset har rommet mange mennesker, og nå er det snart vi som skal få låne veggene og gulvene og taket for en stund.

Gamle kniver i en liten skål. Disse kunne ikke gå til spille.

Hei, deres høyhet! Hyggelig at dere ville bo her sammen med oss. Kjempekul, spør du meg. Ja, takk til denne.
Flotte Märtha skal selvfølgelig få pryde en vegg.

En gammel lommebok som har den fineste patina. Har før rommet noen daler, nå rommer den to møll og mange minner.

Fint. Tenk om man kunne brukt slik bestikk hver dag. Det skal jeg gjøre når vi flytter inn.

Jeg åpnet en gammel skjenk og fant dette serviset. Og ble litt blank i øynene. Bestemor, som var det godeste mennesket jeg noensinne har kjent, hadde dette serviset. Det minner meg om fiskesuppe og hjemmelagde kjøttkaker. Og når jeg så det kunne jeg kjenne lukten av brødet hun bakte, som jeg aldri har smakt maken til. Selvfølgelig måtte dette få bli hos oss.

Ved siden av bestemorserviset stod et annet komplett servise, med suppeterinner, fat i alle størrelser og sausenebb. Ja, takk og takk som byr.

Kremt… ikke alt skal taes vare på. Denne fargefrodigheten av et tapet bekler gjesterommet, og vi tar det bort i hensyn til våre besøkende. Mistenker at Ole Lykkøye snur i døra om han blir møtt av dette.

Men lampen på samme rom får bli. Synes den er så vakker.

Et lite rom er fylt opp med gamle duker og sengetøy og stoler. Den mintgrønne er allerede klar til å brukes.

Blått og fint. Kanskje på et barnerom? 

I kjelleren er det flere skatter. Gamle trau, bord og krakker. Og en fin maskin til å rulle duker. Kanskje det blir den nye hobbyen?

Innerst i kjelleren der det nesten ikke er noe lys står en gammel komfyr. Drømmen hadde vært å integrert denne i det nye kjøkkenet. Eller kanskje i utestua vår som vi en gang skal bygge i hagen.

Gamle kakebokser som bestemora til Rasmus en gang gjemte krumkaker og annet godt i. Ja, det er nemlig bestemoren og bestefaren til Rasmus sitt gamle hus vi flytter inn i. Rasmus har mange minner til flere av tingene vi leter frem, og det er fint å kunne ta med noen av disse tingene inn i vår nye hverdag. Gammelt møter nytt, ingenting slår sjarmen av denne kombinasjonen.
Dette var bare brøkdelen av hva jeg fant inne i Gamlehuset. Det er blant annet et stort kott fylt med gamle kister og nattbord og vaskeservanter og stoler. Jeg klarer nesten ikke vente med å få de frem i lyset.
GOD HELG, GODTFOLK!

Det var en gang et tre…

Trær har alltid fascinert meg. Jeg liker å gå i skogen, jeg liker å plukke med meg kvister og greiner jeg finner på bakken. Og jeg liker tuntrær. Da jeg var yngre sa jeg at jeg ville bo på en gård med et stort tuntre der jeg kunne å sitte å male. Jeg så alltid for meg at jeg skulle sitte der i en hvit kjole og male mens jeg hadde mammapermisjon. La oss gå tilbake til virkeligheten. For det første kunne jeg aldri gått med en hvit kjole med de gulpebarna jeg har hatt. Og for det andre har jeg brukt deres sovetid på å sove selv. Ikke mye maling på meg gitt.
På gården vår (snart bor vi der!) stod det et nydelig tre. Jeg likte så godt det treet og har foreviget det på flere bilder. Det stod rett nedenfor huset vårt, og jeg gledet meg til å fortelle Mathea og Anna at akkurat der, foran det store treet, stod mamma og pappa og tok bilder rett etter at de hadde blitt mann og kone.

Jeg tok bilder av en sovende Anna i den fine Simo-vogna foran det vakre treet i høst. Ikke visste vi da at vi skulle få besøk av ei illsint dame på gården. Vi hadde hørt at denne damen hadde tenkt å ta seg en tur, men vi hadde ikke invitert henne og heller ikke gjort de store forbredelsene til hun skulle komme. Vi var til og med på besøk hos noen andre da hun kom. På tunet da vi kom hjem fikk vi kjenne damens vrede, og med ett var hele bygda mørklagt. Damen hadde kuttet strømtilførselen til et helt fylke. I tre døgn føltes det som om vi var på en ufrivillig hyttetur. Vi varmet mat på peisen og bar med oss en lykt hvis vi skulle bevege oss utenfor stua. Vi var 11 mennesker som virkelig fikk pleiet kontakten med hverandre i julehøytida.

Dagen etter damebesøket var det på tide å se om hun hadde gjort skade på sin vei. Vi hadde ingen telefonforbindelse eller nettkontakt med verden rundt oss og visste ikke hvordan det stod til. Jeg syntes det var trist å se tuntreet som hadde blitt feid overende med sine gamle og trofaste røtter. Selvfølgelig en liten bagatell da vi senere fikk vite at folk hadde fått blåst vekk vegger og tak, campingplasser så ut som stridssoner og flere bygder her i Stryn var adskilt fra omverdenen.

Men det kommer allikevel til å se litt tomt ut etter tuntreet som så fint pyntet opp grunnmuren til gårdens gamle fjøs som brant på 30-tallet. Det spørs om vi må plante et tre der til sommeren. Vi kommer til å kalle det Dagmar.

En tur med skjulte hensikter

«Jada, vi skal definitivt prioritere byggvarehusene». Vi var på vei til Førde og jeg holdt ljugekors bak ryggen i det vi diskuterte hva hensikten med turen var. Jeg fristet med store byggvarehus med uendelige valgmuligheter når det gjaldt gulv og flis. Men den virkelige grunnen til at jeg foreslo bytur, skaffet barnevakt, stod grytidlig opp (akkurat som det er noe nytt) og dro avgårde en tidlig lørdagsmorgen var noen kraftige abstinenser som har gjort seg gjeldende den siste tiden.
Disse abstinensene begynte å ulme en dag jeg var ute i gatene i Stryn. Plutselig så jeg en flekk bar asfalt, sola hadde kommet tilbake over fjellene og det kom et drag i lufta som ikke var til å misforstå (eller kanskje det var det det nettopp var, i slutten av januar): VÅR.

Og vår er ensbetydende med en stor lidenskap: loppemarked. Jeg har trålet avisa (ja, vi har kun èn her i Stryn) etter noe som kan minne om loppis, jeg har forhørt meg med folk om det er vanlig at dette herlige fenomenet også dukker opp her (negativ respons), jeg har trålet de større fylkesavisene (ja, jeg vet jeg er tidlig ute) og jeg har forberedt mannen på at jeg gladelig setter meg i bilen og kjører et par timer om et loppemarked skulle bli annonsert for mine øyne.

Så var det denne turen til Førde. Der vi skulle se på gulv og baderomsfliser. Absolutt ting som engasjerer meg, bevare meg vel, men det var jo selvfølgelig en baktanke også med denne turen. En baktanke som ikke ble presentert før vi nærmet oss Førde sentrum. «Du… nå kom jeg på at det finnes en bruktbutikk her et sted. Vi kunne jo kanskje bare kikket innom et par minutter før vi drar videre. Sånn i tilfelle.» Tidsskjemaet var stramt og jeg var redd mannen skulle sette seg på bakbeina. Men jeg har til gode å oppleve at denne mannen gjør slike ting, så noen minutter senere parkerte vi foran bruktbutikken.

«Hva skal jeg se etter», ropte mannen etter meg, men da var jeg allerede halvveis inne i butikken. Det er en stor butikk, helt sikkert med skatter gjemt i kriker og kroker. Denne gangen uteble de store skattene, men jeg fikk rasket med meg seks fine kaffeasjetter (de gikk rett opp i flyttelasset, jeg må jo ha noe å vise frem når vi kommer på plass der oppe også), en fin porselenskanin, to glasskupler fra gamle lamper som skal få seg en omgang med DIY og bli lampefot og noen stoffbiter som også dro rett opp i flyttelasset.

Samme helg kjøpte jeg også dette vatteppe fra Bloomingville som har alt jeg ser etter; en nydelig mintgrønn farege, ispedd litt rosa (og det var på salg). Som en bonus fant jeg en værbitt grein som jeg ikke kunne gå fra i grøftekanten (ja, det er flaut akkurat i det øyeblikket man bøyer seg ned og plukker med seg ting fra grøfta, men hva gjør man ikke for å få en finfin grein å henge kort og fine ting i. Vent å se)
Så selv om det ikke ble de store kuppene så fikk jeg stilnet et etterlengtet behov og fikk derfor sove litt bedre om natta. Små gleder!

En helg med tant og fjas

Jeg og Marianne (Marris, Stengelen, Stengle, Ranne osv, osv) fant hverandre i køen på Egons da begge stod med mager som struttet og bestilte et glass Pepsi Max. Dette er snart tre år siden og vi var på vår første samling med terminklubben til «Barn i magen». Vi kan kalle det kjærlighet ved første blikk, hvertfall fra Mariannes side som etterhvert stalket meg både på facebook og bloggen min og kunne mer om meg og vennene mine enn jeg selv gjorde. Nei, fra det som muligens er en spøk til alvor; Marianne var en stor støtte i min første permisjon som mamma. Dette er dama som ikke pynter på virkeligheten, som kunne innrømme «ja, noen ganger er det voldsomt slitsomt å bli mamma», som tålte å høre alt, som kom med råd og de villeste historiene. Tror aldri jeg har kjent en lignende dame, hun er så vannvittig morsom, utrolig snill, omtenksom og… litt sånn fin-rar. Jeg er merkelig avslappet med henne i nærheten, og det er en bivirkning jeg liker å få av de jeg omgir meg med.

Men… vi har aldri vært sammen ut over tiden det tar å spise lunsj, skifte et par bleier og skravle litt. Og nå skulle hun komme til Stryn og være i fire dager. Hvordan skulle dette gå? Marianne gjorde opp status med jevne mellomrom og la ingenting i mellom. Hun syntes det var fint at jeg hentet henne på bussen ved midnatt. Det var pluss i boka. Men det skulle ta femten timer før hun ble tilbudt et glass Pepsi Max. Dette førte til at jeg kjapt raste nedover på vertinne-skalaen (jeg prøvde meg på unnskyldningen om at hun kom midt på natta, og trodde kanskje ikke hun var så hypp på brus til frokost. Derfor drøyet jeg til lunsj med å spørre. Da var dessverre abstinensene såpass høye at hun ble frekk og vonbroten. Heldigvis hjalp det med litt brunt gull i glasset og stemningen ble atter god.)

                                               

Marianne syntes også plommen i egget jeg kokte til frokost var bittelitt lys i gulfargen og hun måtte ligge på et vannskadet rom. Sånn utenom dette fikk jeg følelsen av at Marianne storkoste seg. Vi brukte dagene på å finne ut hva vi skulle spise på kveldene, vi sang for full hals både i stua og i bilen og vi lo masse. Masse!

 
Marianne laget sushi til oss.

Utrolig godt for to utflytta byboere.
  

Vi shoppa i Stryns interiørbutikker. Som det faktisk finnes flere av.
  

Og vi drømte om våre fremtidige hus, som faktisk er i så nær fremtid for oss begge at det kiler i magen når vi tenker på det.
Marianne shoppa på Stryns flaggskip: Moods of Norway.
Vi laget tapas, drakk vin, snakket og var stille.

 

Vi fant ut at Norges glass-lamper, det skal vi lage!

 Vi sov på sofaen midt på dagen, vi løste noen verdensproblemer og vi fant ut at vi passer særdeles bra som selskap til hverandre ut over det å bare spise lunsj. For en fin ting å finne ut.

Marianne er forresten veldig snill, hun sender plutselig pakker i posten (med kinesiske iphone-deksler som er proppet fulle av glitter, hjerter og glamour), jeg får hyppige sms-er (flere ganger i uka), hun har med gaver til meg og jentene mine når hun kommer på besøk (gaven min var en lommebok med et hjertebilde av Marianne), hun lager mat. Og har dere ikke lest bloggen hennes har dere noen morsomme stunder foran dere i kveld. Denne dama må gjøre noe med skrivingen sin. For en penn, for en humor og førr ei dame!

Nå har det vært mye sosialt i det siste, men fremover blir det stillere igjen her i kjelleren i Stryn. Litt trist, litt godt. Godt fordi da kan tankene dreie seg skikkelig om husbyggingen igjen. Vi er nå (kanskje) i havn med gulv, noe som har vært en nesten umulig oppgave. Mye har skjedd og neste innlegg vil handle om vårt kjære Gamlehus. Som vi nå begynner å se konturene av.

God, ny uke til dere!

Påfyll

Jeg har hatt husmorferie i Oslo de siste dagene. Utrolig deilig for kropp og sjel. Ingenting er som å være hos min beste venn, forlover og sjelefrende.
Dama som stilte leilighet, sofa og HYGGE til disposisjon. Ingen ler som oss, ingen snakker som oss, ingen fjåser og fjaser og maser som oss. Sikkert utrolig slitsomt for de rundt oss. Bare kav koselig for oss! Vitamininnsprøyting rett i blodet.

Mandagen ble brukt til å lete etter Brudekjolen til årets (tidenes?) vakreste brud. Som jeg og Cecilie er så heldige å være forlovere til. 

Kom frem, vi er spente!

Da det kom tårer hos oss alle, gåsehuden satt i tre minutt og bruden ikke klarte å si noe… da var kjolen der. Fra fantastiske Cecilie Melli. Jeg klarer nesten ikke vente til Katrine står brud i Lofoten i sommer. Og jeg skal få være der. Som forlover! Jeg smiler og blir varm bare ved tanken.

Silje har sukkertøy overalt i leiligheten. Og jeg klarer ikke slutte å se.

Og hjemmelagede ting har også fått sin plass. Og jeg blir sjarmert.

Vi laget scones til frokost hver dag, satt ved bordet i flere timer, tente lys og nøt det å ikke ha noen planer.

Vi kunne ikke få nok av lampene i Birkelunden.

Denne var sekunder fra å bli med hjem til Stryn. Men ble solgt da jeg stod i telefonen for å få tillatelse fra mannen. Tillatelse fikk jeg, men lampa dro sin vei.

Vi dekket sukkersøte bord og fniste litt av oss selv. Er det jentehelg, så er det jentehelg!

Katrine kler interiøret i leiligheten til Silje. Fineste Katrine, bruden vår.

Hvis man bare kunne spist sjokoladeboller med vanilje inni hver dag… Vi feiret brudekjolekjøp, eviglangt vennskap og lysere tider.

Dette var en helg jeg lever lenge på. Kroppen nøt byluft og gammelt vennskap som desidert ikke har rustet. Men det sosiale livet (som plutselig har blitt sjelden vare) stopper ikke med denne osloturen. I dag kommer nemlig Marianne kjørende over fjellet med ørepropper og kvalmestillende. Dama som er evig bilsyk er så tøff at hun har kastet seg på en åtte timers busstur for å ta losji i vår sjarmerende kjellerleilighet og dens fasiliteter. Tenk at folk faktisk kommer på besøk! Jeg var veldig spent på det da jeg flyttet, og ingenting gjør meg gladere. Kom, kom!

Smilet sitter løst og energien er på topp. En etterlengtet vennskapshelg er over, en ny står for tur. Sjokolade og vin er kjøpt inn, her skal det nytes!

HA EN STRÅLENDE UKE!

Obs, obs: Bloggingen har blitt en utfordring, for vi har et nett her i kjelleren som virkelig lever sitt eget liv. Det vil kun eksistere på egne premisser og bruker mer enn gjerne et par minutt på å laste opp en side. Jeg får kastet inn et innlegg i ny og ne, men er veldig dårlig på å kommentere hos dere andre om dagen. Håper å få fikset det snarlig.

Brev med håp i

I år blir det en annerledes bursdag. De som kjenner meg synes kanskje det er rart at jeg begynner å snakke om bursdagen min allerede nå. For det første er ikke bursdagen min før i april, og for det andre er jeg ikke så voldsomt opptatt av min egen bursdag. Selvfølgelig er det jo stas å ha sin egen dag, der du får ballonger og fine ord, kanskje til og med noe du ønsker deg. Klemmer får du ubegrenset av, kanskje en god middag. Da jeg var student i Bergen ba jeg alle jeg kjente og ikke kjente på bursdagsfest, og en gang telte jeg 60 stykker i den trange loftsleiligheten. Jeg ga opp tellingen da jeg så at det stod folk i trappa helt ned til gata (vi bodde i fjerde etasje). Joda, så jeg er kanskje litt opptatt av min egen bursdag allikevel.

Det er ikke bare i år det blir annerledes. I fjor var kanskje den bursdagen som har skilt seg mest fra de foregående. Da hadde jeg nemlig nettopp blitt mamma for andre gang. Anna kom to dager før min bursdag, femten dager før termin.

2012-bursdagen min blir også en bursdag å huske. I dag kom nemlig brevet jeg har ventet en stund på. Brevet som har håp i seg. Brevet som jeg har gruet meg til, gledet meg til, bekymret meg for og sett frem til. På bursdagen min drar jeg til et sted som skal hjelpe meg å få kroppen i gang igjen. Jeg har vært så heldig å få plass på det eneste stedet i Norge som tilbyr rehabilitering til bekkenplagede kropper. Så fra midten av april til midten av mai skal jeg bo borte fra min kjære, lille familie. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare det, men har skjønt at jeg må være egoistisk for å klare å være en god mamma. Det blir fire tøffe uker med masse trening, tårer og forhåpentligvis MASSE fremgang. Drømmen min er å kunne gå på tur igjen, løfte Mathea igjen, hente i barnehagen igjen og ha smertefrie dager.



Kanskje det er jeg som drar barna mine til toppen av bakken neste år?


Jeg velger å glede meg! Masse!

Ps: i kveld var planen å blogge en oppskrift på scones. Utrolig hva et brev i posten kan gjøre med vinklingen på innleggene mine. Ja, ja, dette får være en blogg med en miks av alt mulig. Litt sånn som livet selv.

 Ha en god helg alle sammen!

Her i Kardemomme er det veldig godt å bo

– Jeg vil skrive et koselig sitat på veggen til Mathea og Anna. Har du noen forslag?

Vi er på kjøkkenet, det vil si den delen av kjellerleiligheten som skal forestille et kjøkken. Akkurat der stua har et ekstra par hjørner, og der det såvidt er plass til vask, komfyr og kjøleskap. Der står en av oss og vasker opp, mens en annen sjonglerer kveldsmat til to stykk barn, ett som gaper høyt etter fargeløs grøt og ett som maser om «mere oooost!» Midt mellom en ostepakke på avveie, melkesøl på gulvet, brødsmuler i håret og grøt.. ja.. overalt, spør jeg Rasmus om han har forslag til hva jeg kan skrive.

«Baker’n baker kaker og skomaker’n lager sko og alle spiser middag klokka to».

Ok, takk for fint innspill kjære, kanskje det har blitt litt mye Kardemomme by i det siste?

Så da spør jeg heller dere lesere om forslag. Er det noen som vet om koselige sitat, rim eller lignende som kan passe på en vegg på et barnerom? Jeg liker tanken på at noe en av mine lesere foreslår kan ende opp på en vegg i huset. Det hadde vært så fint.

Håper på respons og ønsker alle en fabelaktig god uke!