Vandreblomster og vårfølelse

I et par innlegg under her viste jeg stolen som har blitt en vandrestol. Den flytter rundt og brukes der vi er. En gang slår den seg nok til ro. I helgen har vi hatt vandreblomster også. Skjønne anemoner som har flyttet seg fra loft til stue til kjøkken. Vi tar de med oss der vi er. Fordi de gjør oss glade.
Og vi spiser frokost med fantastisk utsikt til fjellene, går ut for å ake kjelke i tunet, går inn for å spise boller. tar med oss blomstene til stua, spiser marsipankake fordi det er morsdag, tar med oss blomstene tilbake til kjøkkenet, lager hytte under bordet.
Og hu mor sjøl blir noen hakk lysere til sinns (som er nokså lyst fra før) av å se dagslyset flomme inn vinduene. Det skal bli så fint å oppleve vår første vår i dette huset.
Men først, en ny uke i februar er i gang, la det bli en god en!
GOD UKE TIL DERE!

Pink mood

I dag omgir jeg meg med rosa. I en kopp kaffe, en stripe teip, i en vårlig primula. I en lampe som venter på å få flytte seg fra froske- til fugleperspektiv. I en notatbok med noen gode- og flere mindre gode ideer. I et glass med sugerør. Rosa er vår og ømme følelser, sarte tanker og en ny start. Rosa er jenter og hjerter og sommerfugler.. og gutter. 
Rosa er knall og dus og sterk og svak. Litt sånn som meg i blant. Den er blomster og knopper og begynnelser og ballerinaer. Tyll og tant og fjas. Og vakker. Slik som du.
Hva er din favorittfarge?

Ting han ikke fortalte

Jeg og mannen satt på en kafè i Oslo. Hadde fått og barnevakt og greier. Tatt på mascara og det fine tjukke skjerfet som skjuler det faktum at jeg ikke har en skikkelig overgang mellom hode og hals. Terje Søviknes og meg. Det sa i allefall broren min. Vi satt der med notatbok der jeg hadde tegnet en lang strek midt på et ark. Pluss og minus stod det på hver side av arket. Jeg var på hugget, var armert med argumenter, hadde argumenter opp i halsen, spydspisser av motargumenter. Sånne som kan såre. «Jeg kommer til å kjede meg», «jeg kommer ikke til å få gode venner der» (for en herlig innstilling), «jeg kommer ikke til å føle at huset er vårt», «det er altfor langt unna alle jeg kjenner». 

Mannen var tålmodig. Fortalte om barndommen sin. Hvor fint det var å gå over jordet til ungdomsskolen. Om kveldsmat på grusveien en sein sommerkveld. Sånne ting som gjør meg mjuk som smør. Det var fint på plussida i notatboka, roligere dager, mer tid, større plass, tryggere, ingen bråkete trikker, ingen som skyter utenfor soveromsvinduet vårt (det kan forresten forekomme her også når jeg tenker meg om. En gang ble en hjort skutt på jordet utenfor huset her. Farlig) På minussida (som egentlig bare var min side) var det lange avstander, djupe daler, altfor høye fjell, venner jeg aldri kom til å se igjen, foreldre jeg sjelden ville se, barn uten kjennskap til morslekta. Ja, jeg kan det med å være dramatisk.
Men vi flytta. Jeg var høygravid, hadde bekkenløsning herfra til månen, svangerskapskvalme som absolutt ikke stoppa etter de obligatoriske tre månedene og sa ja. Ja, vi flytter. Bort fra alt. «Kan vi ikke dra nå med en gang?» Men vet dere hva han glemte å fortelle? Hva han glemte å skrive på minussida i notatboka? At sola ikke skinner i Stryn om vinteren. Eller joda, den skinner. Den skinner faktisk hver eneste dag nå. Et enormt flott vintervær. Men den skinner ikke på oss, den skinner såvidt på fjelltoppene og når aldri ned i dalen. 
Nå har jeg laget en ny side i notatboka. Jeg tegner først en lang strek midt på arket. Pluss- og minusside. Men så blar jeg om og begynner på et nytt, blankt ark. Skriver alt det fine jeg vet med Stryn. Så fantastisk mange fine mennesker det er her, inkluderende, tøffe, omtenksomme, hjelpsomme, rause. Og hvor fornøyd vi er med huset, hvor godt det er å kjenne på at det føles som vårt. Hjemme. Har jeg kjedet meg? Ikke en eneste dag. Og om jeg skulle kjede meg, så er jeg i grunn glad i å kjede meg. Skjønner ikke hvorfor jeg kom med det som et motargument.
Og vet dere hva jeg skriver til slutt? At jammen er det fint at sola skinner så fantastisk på fjelltoppene. Så utrolig vakkert det er. Og så heldige vi er som har lys og varme og tekanner med heklekjole og dusk,  varme boller og syltetøy som svigermor kommer med i gamle tomatpurèglass. 
Han fortalte aldri at jeg ikke kom til å angre.

Før/etter – KJØKKEN

Jeg har alltid drømt om et stort kjøkken, og selv om kjøkkenet i huset vi skulle begynne å pusse opp sommeren 2011 var tre ganger større enn oslokjøkkenet vårt, så kunne det bli større. Ved å rive veggen dere ser til høyre i bildet nedenfor kunne vi gå fra 15 til 45 kvadratmeter, og det virket svært forlokkende for ei kommende gardsfrue. Men veggen var en bærende tømmervegg og jeg fikk først beskjed om at det ikke var lurt å tukle med bærevegger i et 130 år gammelt hus. Et kompromiss fant sted, og deler av veggen forsvant. Og for en forskjell det ble. 
Vi hentet frem tømmeret på endeveggen. Jeg liker kontrasten til flisene over kjøkkenbenken. Vi byttet også ut husmorvinduet i enden av kjøkkenet som ikke stod i stil til resten av vinduene i huset. I stedet fikk vi utgang til det som skal bli en veranda. 
 
Vi prioriterte luft til fordel for overskap. Metrofliser og faspanel over kjøkkenbenken forener det praktiske og det landlige. Vasken og armaturet er favoritter hos meg.
Gammel vekt fra markedet på Grønland. Og jammen står det ikke en lik vekt nede i kjelleren vår. Mintgrønn favoritt.

Kjøkkenet er fra JKE Design og er et kompromiss mellom mitt minimalistiske og mannens landlige ønske. Landlig minimalisme. Her råder det demokrati (dette er mine ord, mannen er nok dypt uenig).


Her ryker veggen mellom kjøkkenet og det som het gamlestova. Vi var spente, ville andre etasje plutselig bli første etasje? Heldigvis holdt taket og en jerndrager ble montert.

Litt av veggen i hjørnet ble stående igjen, og her har kjøleskapssmykket flyttet inn. En kjøkkenøy tjener som grense mellom kokkeleringsdelen av kjøkkenet og kose- og spisedelen av kjøkkenet. Lampene over kjøkkenøya er fra Home&Cottage. Den gamle stolen med uttrekkbar trapp fant jeg på loftet.
Kjøleskapet er fra Gorenje. Like fint som Smeg, spør du meg, bare større og billigere. Tekjelen i vinduskarmen fant jeg i et skap i kjelleren. «Jeg fant gull», ropte jeg opp til mann og svigerfar. Fant fort ut at vi har forskjellig oppfattning av hva som er gull.

På andre siden av kjøkkenøya har vår kjære, gamle Ektorp fått sin plass. Ingen sofa er bedre egnet til kos. En liten TV gjør at jentene kan se barne TV, mens vi voksne holder på med vårt. Allikevel er vi i samme rom. Putene er en salig blanding av Kremmerhuset, Bungalow, Bloomingville og gamle putetrekk fått av bestemoren til Rasmus. Den ene plansjen har jeg fått av en snill venninne, den andre er kjøpt hos Emmas verden i Langevåg. Bordet har jeg fått av enda en snill venninne. Makan! Sakselampen fra Bloomingville er en av mine lampekjærligheter. Fruktkassen fant jeg på loppis til en lusen femmer. Makan igjen! 

Spiseplassen stod på samme sted før som den gjør nå. Men noen forandringer er det.
Spiseplassen vår. Som når bildet ble tatt er iført Pippi-duken. Hele stua forandres når duken taes av og trebordet får titte frem. Men jentene (og mammaen) liker duken og den er himla praktisk med spaghetti- og yoghurtsøl fra små barnehender. Stolene er funnet på loftet og på loppis, inkludert barnestolen. Lampene er fra IKEA.
Her ser dere den gamle inngangen til kjøkkenet.  

                                                 

Samme stedet, litt annen vinkel. Her sere dere hvordan åpningen mellom kjøkkenet og gamlestova ble. Ny peis fikk vi også, en høy, rundt sak fra Nordpeis.

I hjørnet ved spisebordet står et gammelt skap som jeg var så heldig å få av bestemoren til mannen. Det stod innerst i et naust, var beige med mørkerosa dører. Litt hvitmaling og washiteip (inspirert av Kaspara. På tide å fjerne juletreet nå snart) gjorde skapet nytt på en gammelfin måte. Sånn jeg liker det.
Vi trives på kjøkkenet vårt.
HA EN HERLIG DAG GODTFOLK!


Før/etter – YSTESTOVA

«Når holdes begravelsen for bloggen?»Spørsmålet ble stilt i kommentarfeltet for en tid tilbake. Tre måneder har gått og jeg har funnet meg en kvadratmeter innerst i et hjørne der nettilgangen er stabil. Begravelsen er avblåst og bloggen er oppstanden. 
Vi er endelig her, hjemme. Jeg har prøvd å skrive i dette innlegget hvor mye som har blitt gjort, hvor mange valg vi har vært nødt til å ta, hvor mange timer svigerfar har revet og pusset og snekret, hvor sene kvelder og netter mannen har malt og isolert og sovet altfor få timer. Hvor mange kataloger og fargeprøver og flisprøver og gulvprøver som har blitt dratt med hit, så dit, til naboen, ut i hagen, i dagslys.  Men jeg trykker bare på delete-knappen hver gang. For jeg blir sliten av å tenke på det. Ferdig med det. Nå vil jeg heller vise dere noen før/etter-bilder, for det er alltid gøy. Først ut, det vi kaller ystestova (vi har jo blitt stryninger, må vite)
I dette rommet var både vegger og tak kledd med gamle plater fra 70-tallet. Taket var senket og romfølelsen liten. Dessverre har jeg ikke klart å lete frem bilder fra den gang det så sånn ut. Jeg glemmer ikke første den gangen jeg kom inn i rommet etter at platene var revet og fikk se bjelkene i taket og tømmerveggene. Gåsehud!
Her ser man de samme vinduene som på bildet over, fra en annen vinkel. Veggene hadde sår og måtte sparkles visse steder før vi malte.
Her ser vi fremdeles ett av vinduene fra de to første bildene, men også videre inn mot midtstova og kjøkkenstova. På grunn av store skader på veggen valgte vi å ha gips som kontrast på veggen mot midtstova. Deilig med rene flater i alt tømmeret og panelet.
Fiks ferdig! Her står jeg med ryggen mot midt-stova. Vi fant en døråpning i veggen da platene ble tatt ned. Døra ser dere til høyre.
Jeg liker å la det gå sport i å bruke det jeg finner og det jeg har fra før. Både det miljømessige hensynet og gleden over å nyttegjøre seg av gamle ting gjør meg glad. Bordet fant vi på loftet, kofferten er en av mange loppekofferter, bildet er fra en bruktbutikk, skoleplansjen fra en venninne og vinballongen fra pappas kjeller. Stjerngirlanderen i vinduet har jeg fått av kjære Kaspara og stokken som holder lyslenken oppe har jeg funnet i fjæra.
Favoritten er den fantastiske skuffeseksjonen fra Bloomingville. Hvem kunne tro at man kan bli oppover ørene forelsket i et møbel? Jeg kan signere på det. Røft, litt skjevt og utrolig praktisk. Rommer alt du kan tenke deg av lys, servietter, bruksanvisninger, garn, papir, hobbysaker, barnetegninger, verktøy. Ja, enda har du 17 skuffer til å fylle.
Cathrine Kullbergs nydelige lykt. Fått av en kjær venn. Og House Doctors diamantvase. 
Vi har en gammel peis i rommet, og her har vi samlet slekt og Jesus. Han ville være midtpunktet. Gamle bilder får meg til å føle at jeg er del av noe større. En fin tanke.
Plansjen- en av mine kjæreste interiørgleder.
Døråpningen vi fant i veggen gir oss en ekstra inngang fra gangen.
Dette var første rom ut, og med dette melder jeg meg på NIBs utfordring From Within. Dette er meg, for første gang i eget hus, mye gammelt, litt nytt, litt skjevt og forhåpentligvis veldig personlig.
GOD HELG!

Lysegrønne dager

Jeg er tilbake i hverdagen og det føles godt. Stryn er vakrere enn noen gang nå i mai. Fjellene blir forfengelige å bruker fjorden som speil. Sola kler av oss og tegner rynker rundt øynene våre. Prikker inn fregner på nesa og kler grøftekantene med blomster.

Små barnekropper forstår plutselig ikke hva leggetid betyr og utforsker alt det våren byr på av blomster, biller og bare bakker. 

Husdrømmer vokser og vegger blir hvite. Sakte, men sikkert, trer huset vårt frem. Tanker tar form og er plutselig ikke bare tanker lenger. Skisser har blitt til realiteter og ting vi kan ta på.

Vinduer med utsikt til blomstrende kirsebærtrær og viltvoksende gress gjør at drømmene også spirer. Er det normalt å få klump i halsen av våren?

Kroppen og toppen har lært hva jeg må gjøre for å bli bedre, selv om diagnosen er kronisk. Det hviles, trenes og tenkes. Hva hadde livet vært uten en mann som hjelper til?

Naturen viser kjærleik og får meg til å smile.
Jeg håper dere også smiler. Det er jo tross alt pinsehelg og langfri.
GOD HELG!

Takk til alle nye følgere, det er fint at det kommer nye folk innom selv om aktiviteten har vært liten i det siste. Takk til nydelige Prydelig som skrev om meg og gjorde at mange flere tittet innom mitt lille univers.

Instagramavhengighet

Heisann flotte folk, nå er jeg trygt plassert på rehabilitering, med utsikt til stupbratte fjell og (til nå) en blikkstille fjord. Det kjennes godt, forvirrende, fortvilende og fantastisk å være her. Det må bli bra. Nok prat, jeg ville bare si fra at jeg finnes på Instagram – min nye avhengighet. 
Sees vi der? Mitt navn er som her; marsipanogsmilefjes

litt hverdag…

…tanker…

…tant og fjas…

…husgleder…


Vi sees på Instagram!


Vårpause

Nå ser vi endelig at husprosjektet nærmer seg et mål (eller delmål, blir man noen gang ferdig med prosjekter når man har hus?) Våren og sneglene har kommet til Stryn. Jeg skal snart på rehabilitering i fire uker for å få skikk på kroppen. Folk kommer tilbake til bygda for å påskeferiere. En bloggpause er derfor påkrevd. 

Men dere! Når jeg kommer tilbake, da skal jeg være proppfull av bloggelyst. Da har jeg nemlig et kjøkken som bidrar til matglede og fristende kokkelering, jeg har lys og muligheten til å ta bilder inne, jeg har en hage med et voksende morelltre og andre spennende vekster, jeg har utsikt til fjell og fjord fra vinduene mine, jeg skal endelig bruke all den kreative spenningen som sitter innelåst i sjelen, jeg har (forhåpentligvis) en kropp som tar meg med på turer i skogen for å finne kvister og bær og urter. Og dette skal jeg blogge om. Som jeg gleder meg. Jeg håper dere følger med på ferden når jeg er tilbake. Jeg kunne ikke tenke meg et bloggliv uten DERE.
NYT VÅREN SÅ LENGE! 

Alt godt – Marthe 

Jeg drar min kos

 Jeg er veldig sjelden sur. Faktisk så sjelden at jeg har nære venner som tror at jeg ikke klarer å være nettopp det. Men joda, jeg kan visst bli pottesur. Sånn skikkelig snurpe-sammen-munnen-og-la-øynene-lyne-sur kan jeg visst være. Kombinasjonen bekkenvondt+sol på Østlandet+grått på Vestlandet+feber = ekstremt sur Marthe. Hvertfall ekstremt sur i min personlige skala av surhet. Så mannen syntes det var perfekt timet at jeg tok meg en tur til Østlandet nå. I morgen drar jeg.

Men jeg har forstått det at jeg må ha mine turer til byen. For å treffe vennene mine. Det er ikke så mange av dem jeg får truffet, jeg er ikke der jeg en gang var at jeg trasket byen på langs og på tvers. Og på langs igjen. 

Jeg må dra for å se om blomstene på det fine treet utenfor den gamle leiligheten vår har begynt å sprette. I fjor lå jeg sykmeldt i sofaen hele våren og gikk rett og slett glipp av blomstringen, den bare asfalten, småskoene og lukta av våt jord. Jeg nekter å gå glipp av vår i byen denne gangen også.  

Jeg må dra for å få sol på nesa. Sol! 

Jeg må dra for å være litt urban. Ta på meg neglelakk, ha mulighet til å spise makroner. Og Deli-boller. Og drikke Wendelboe-kaffe. Og shoppe på Birkelunden (lamper, kom til meg!). Og kanskje overraske noen med besøk. Og sove en hel natt.
Jeg drar min kos og det blir så kos!

En anelse sur blogger, gråvær, sykdom og lite inspirasjon gir grobunn (eventuelt dårlige vekstvilkår) for blogging. Tilgi meg for dette og gled dere til sommer, nytt hus, lys og smilefjes!

De beste på besøk

Jeg har de beste folka rundt meg om dagen, kommet langtveisfra for å pleie det sterkeste vennskapet. Fine dager. De fineste.
Snart er det helg, nyt!