ARTIKKEL I STRYN MAGASIN

I Stryn, den flotte vestlandsbygda jeg bor i, er vi så heldige å ha et stort fokus på design, og aller helst lokalprodusert. Vi har mange bedrifter å være stolte av, for eksempel Hagen som produserer trapper og Tonning & Stryn som har produsert mange designklassikere og stadig bringer fremtidsklassikere på banen. Vi har byggevarehandlere som hjelper deg med det meste, og det er kort vei fra et problem oppstår til du får hjelp. Og du vet alltid hvem du skal ringe, for sjansen er stor for at du kjenner noen i bedrifta, eller i det minste kjenner noen som kjenner noen. Fordelene ved å bo i ei lita, arbeidsvillig bygd.

I høst ble jeg spurt om å skrive en artikkel for StrynMagasin, et magasin som kommer ut èn gang i året og har et opplag på 25 000. Bestillingen var en artikkel om design i Stryn, og jeg var så heldig å få vinkle saken akkurat som jeg ville. Det ble en artikkel med en personlig vri, og jeg legger den ut i sin helhet nederst i innlegget om noen skulle ha lyst til å snuse på den. Og jeg skriver nynorsk, noe jeg forøvrig skulle ønske jeg gjorde på heltid. Kanskje det er på tide å bli fullintegrert vestlending og bruke skriftspråket daglig?

Nedenfor ser dere lay out med bilder tatt her hjemme.

_MG_9595

_MG_9591

_MG_9598

ENDELEG HEIME

– Eg har fått jobb i Stryn, sa han på ei klår mobillinje. Han høyrdes glad ut. Eg høyrde det som i eit ekko. No skjer det. Nei.

Allereide på den fyrste daten sa han det. Eg er odelsgut. Eg kvapp litt der eg sat i den mjuke sofaen på ein kafè i den våte vestlandsbyen. Eg visste jo kva det innebar: som regel eit stort ynskje om å få reise heim i ung alder og ta over det som var av gard og grunn. Eg derimot ville trakke brustein så lenge som muleg, drikke take away-kaffien min mens eg vandra omkring i ei anonym by-tilvere. Jobbe i ei eller anna stor mediebedrift med ein hel hop kule, trendy menneske rundt meg. Eg skulle leva, nytte meg av tilboda som byen omtrent kasta etter meg. Skulle eg liksom flytte til ei lita vestlandsbygd, midt i mellom tronge fjell. Kva skulle eg gjere der?

Vi køyrde over fjellet på ei av desse magiske sommardagane. Då dalen brettar seg ut som eit postkort i det du kjem ut frå siste tunnelen på Strynefjellet, og du trur du har komen til ei eventyrverd der alle fargar og formar er ekstra klåre og reine. Eg skulle kanskje sett teikna allereie då? Men eg sat der med knuten i magen og tenkte på dei som var att der aust. På den koselege byleilegheita vår. Det kjendest som ei amerika-reise.

Reisa slutta på eit tun. Eg hadde vore der mange gongar før, men no kjende eg ekstra godt etter. Var dette heime? Eg trådde over dørterskelen og var med eitt tilbake på 70-talet, sjølv om eg ikkje eingong var født det tiåret. Laminat på golva, senka tak og gulna panel. Mange små, tronge rom. Men òg mykje fantastisk. Gamle tømmerveggar, gamle breidde golvbord, ein kjellar full av stolar, skap, koppar og kar.

Så vi sat der med freidig mot. Ermene var ferdig oppbretta. Jepp, kor byrjar vi? Vindauga må skiftast ut, alt elektrisk må takast igjen, vassboren varme kan vere kjekt å ha, og dessutan må dykk kle om att heile huset. For ikkje å snakke om at golvet må bytast og badet totalrenoverast. Dykk treng kanskje to bad? Og nytt kjøken, nye rør. Og ja, det er sopass stor forskjell på 59 kvm i Oslo og 250 kvm i Stryn at dykk treng vel ein del nye møbler og? Ermene rulla fort ned att. Motet rant ned i ein pøl på golvet saman med sveitta som alt dette oppussingspratet framkalla. Kor langt måtte vi reise for å skaffe alt dette? To timar til næraste by, eg orka nesten ikkje tanken på all asfalten vi måtte forsere for å få draumehuset vårt. Hadde vi berre visst at vi ikkje trong gå mange metrene.

–          Det er det som er så fint med Stryn, seier Svein Nore då eg tek ein prat med han på Tonning & Stryn. Eg går rundt og har lyst på absolutt alle møblane til den kvalitetsbevisste handverksbedrifta. I show-rommet står gamle klassikarar designa av Alf Sture side om side med topp moderne møbler av det som er kåra til Noregs beste designar; Andreas Engesvik. –  Stryn klarar å skaffe det meste innan dei fleste segment. Du veit kven du skal ringe om du får eit problem, og som regel kjem vedkomande og ordnar opp raskt.

Det durar og let når vi går gjennom verkstaden der det ligg stablar på stablar med tre. Eik og flammebjørk. De er desse materialane dei jobbar med, dei tolv tilsette som har sitt daglege virke i den kvite bygningen bak stadion i Stryn. Her jobbar det handverkare med ekte lidenskap for tre. Dei veit korleis treet ter seg og korleis ein skal tilverke det. Slik vert det solide kvalitetsmøbler av. I tredje etasje står ein avkledd ørelappstol og saknar både stopping og stoff. Eit utruleg handverk skjuler seg under setet, og handverkaren som stødig gjev stolen det han treng fortel at han brukar eit dags arbeid på ein stol.

Eg let handflata gli over eit eikebord med nesten mjuk overflate. Går det verkeleg an å få tre til å kjennest slik? Eg ynskjer meg bordet med heile mitt hjarte, og eg veit ikkje om det er flaut eller flott å fortelje at eg grein då Svein Nore køyrde det opp på tunet til meg. Ekte designkjærleik, kan det vel kallast.

Men det er mykje som skjer i heimen vår før vi kjem til bordet. Endelause snikkartimar nyttast i huset, og hadde eg ikkje hatt ein svigerfar som kunne bruke hammaren, så hadde eg ikkje trengt å gå så langt for å finne ein heller. Men noko er det fint at ein kan finne i næraste familie.

Eg tek meg ein tur til XL-BYGG, eller det som på folkemunne er kjent som A. Sølvberg AS. Eit familieeigd byggevarefirma med røter tilbake til 1927. Det er fint å vandre mellom utstillingane, få ta på kjøkenfrontane og prøve skuffane. Sjå om speila yt deg rettferd eller ikkje.

–          Vi tilbyr kundane våre desse utstillingane for å kunne gi dei eit faktisk inntrykk av produkta, og ikkje berre la dei basere vala sine på det ein ser på bileter på nettet eller i ei brosjyre, seier salskonsulent Øyvind Aarheim. Vi har mange eksemplar der desse utstillingane har vore ein avgjerande positiv faktor for kundens val. Eg kan skrive under på dette, og tar med meg kjøken og golv heim att frå dei serviceinnstilte folka på XL-bygg.

Flisene i gongen skal leggast og vi må rope ”stopp” i det utgangsdøra går opp, og Birger Flo er på veg inn. Han kjem på ein inspeksjonsrunde for å sjå korleis vi ligg an. – Eg likar å gje maksimal serviceoppfølging i forbindelse med sal, seier mannen som tilbyr mellom anna fliser, kjøken og parkett i butikken sin, Birger Flo AS. Han tek ein ekstra kik på flisene på badet. Han anbefalte sterkt denne typen då vi var der, og vi angrar ikkje. – Eg trur vi på denne måten lukkast med å få kunden som vår ambassadør. Og ja, vi pratar jo på bygda. Positiv prat. Servicen vi har fått frå lokale leverandørar er utelukkande av den gledelege sorten. Vi deler erfaringar med vener som bygger eller pussar opp hus, og vi går på besøk til kvarandre for å sjå korleis det har vorte. I eit av husa ser eg trappa med stor T. Dette fantastiske møbelet som tek oss mellom etasjane står og ruvar midt i huset, og eg ligg omtrent vaken og tenkjer på denne trappa. Det er sjølvsagt Hagen som har produsert den. Dei har produsert trapper sidan 1934 og er ikkje berre ledande på trapper i Noreg, men i heile Norden.

  • Vi tek hand om heile prosessen, fortel Beate Foss Hagen, marketingsjef i trappebedrifta. Alt frå rådgiving i butikk, tilbod med 3D-teiking, måltaking hos kunde, produksjon og montering. Ho synest det er ekstra kjekt når lokale kundar brukar dei. – det gjer alle våre 90 tilsette stolte, seier ho, og legg til at det positive med å drive i Stryn er lojale tilsette som har vore lenge i bedrifta.

Eg vaknar til ein ny dag i Stryn. Flo-fjella står tunge i det fjerne. Stryneelva gjer ein sving akkurat der eg kan sjå ho frå soveromsvindauget mitt. Eg går ned Hagen-trappa vår, jau, det måtte jo bli ei slik trapp her også, og finn kaffikoppen på kjøkenet. Stryk over benkeplata og tørkar vekk noko frå flisene over benken. Set meg ved kjøkenbordet, dette vakre smykket frå Tonning & Stryn, drikk kaffien min og tenkjer ikkje over at eg heile vegen frå eg stod opp til eg sit her er omgitt av ting og tang, flisar og tre, trappar og golv frå lokale strynebedriftar. Eg tenkjer eigentleg berre på kor heldig eg er som fekk kome nett hit.

//MARTHE//

Stylingjobb

Solskinn, hardstappa bil full av stoler og vaser og blomster, favorittmusikk på øret og kaffe på trappa (servert av en hyggelig dame i naboleiligheten jeg stylet) – det var arbeidsdagen min i går. Ta en titt på stylingjobben jeg gjorde for Sparebanken Sogn og Fjordane. Tusen takk til Voma og Jernia i Stryn for lån av props.

_MG_9411

_MG_9414  _MG_9420 _MG_9428 
_MG_9433

_MG_9443

En fin dag på jobb! Nå venter fjellet, ski, pølser på bål og kakao på termos. Rimelig fint det også.

GOD HELG!

//MARTHE//

det er vår!

Siden sist har jeg reist østover på en etterlengtet miniferie. Jeg har sluppet meg nedpå, langet ut på tur med min beste venn, hun som har kjent meg hele livet, som jeg kjemper med ordet med, lar alle tanker og ord flomme, hun tar i mot, finkverner dem og gir dem tilbake i en ny form. Jeg har løpt, svettet, løftet tungt. Kjent på at kroppen fungerer, at den mykes opp, at varmen er på vei tilbake i den. Jeg har våknet med sol i øynene, gått lange turer på ski med kjære tantebarn og egne barn og bror og mann. Og spist boller, drukket kaffe, laget italiensk mat, drukket kakao på en hytte i skogen. Jeg har lest flere bøker enn på lenge, sett tunge og lette serier, tatt litt bilder, spilt spill. Og jeg har kjøpt ferskengrener til kjøkkenbordet.

_MG_9342

_MG_9328

_MG_9333

_MG_9339

_MG_9344

_MG_9327

Og vet dere hva som er det aller beste med «siden sist»?

DET HAR BLITT VÅR!

//MARTHE//

 

Ta deg en bolle!

… og fyll den med krem! Rekk opp en hånd alle som liker boller? Kan jeg få rekke opp to? Hadde jeg hatt fire skulle alle fått komme opp i lufta, så glad er jeg i boller. Jeg og bestevenninnen min sender hverandre snap hver gang vi har muligheten til å sette tennene i en saftig bolle fylt til randen av rosiner (min favoritt), og hvert år gleder jeg meg som en liten unge til fastelavn. Hva er vel bedre en en myk bolle, fylt med søt krem og med et heftig melisdryss på toppen? Jeg pleier å ta med både krembollen og melisen til bordet og fylle på etterhvert som jeg spiser. Noen som kan gjette at jeg gleder meg til søndag?

Bolleoppskriften finner jeg HER, eller jeg bruker mamma sin gode oppskrift fra hennes grønne, stappfulle kokebok, fylt til randen med mammaskrift og gode ting (men den er superhemmelig, og dessuten med rosiner, så den sparer jeg til en annen gang)

_MG_9312

_MG_9316

Denne uka har vært så fin. Jeg tror jeg aldri har fått så mange tilbakemeldinger på et blogginnlegg (dette) fra «mannen i gata» her i hjembygda mi. Vi er tydeligvis flere som har tanker som vandrer og lengter til andre steder i landet. Men samtlige jeg har snakket med er glade for at de til syvende og sist er her, i vakre, fagre Stryn. Disse ordene varmer og alt føles lettere. Instagram ga meg nesten 60 kommentarer, fra det jeg vet er de godeste følgerne noen kan ha. Tusen takk!

Ha fine dager, alle sammen. Og ta dere en bolle, eller to (kanskje tre?)

//MARTHE//

NÅR FORANDRINGSTRANGEN KOMMER…

Jeg elsker bygda jeg bor i. Friheten det gir å leve her. Alle køene vi slipper unna. Alle de ledige parkeringsplassene. De åpne menneskene, takhøyden og gründerånden. Naturen. Den friske luften, årstidene som er så sterke. Nordlyset. Stjernehimmelen som er sterkere og klarere enn noen andre steder. Fjordene, innsjøene, elvene, breene. Hagen vår, plommetrærne, den gamle muren med mose, bjørketreet med husken i, utestua og verandaen som er rammet inn i grønt om sommeren. Ugla som bor i skogen rett utenfor oss. Jeg elsker bringebærene, og gressløken og solbærene og salaten som vokser villig her, jeg elsker at kysten er en kort tur unna, der landskapet er helt annerledes og minner mest om Skottland. Ja, alle disse tingene elsker jeg.

Men jeg innrømmer det… Noen ganger lengter jeg etter brostein, ekstra god kaffe, gater med støy, spennende butikker med all verdens utvalg, kjære barndomsvenner, små ukjente smug, restauranter, puls, klubber, dansing til tidlige morgener og høye bygninger. Noen ganger står fjellene her for tett, noen ganger er vinteren for lang, noen ganger presser tårene på for hver eneste tanke jeg sender østover og det livet vi kunne hatt der. Menneskene vi kunne hatt nær.

Og da kommer forandringstrangen. Noe må gjøres. Jeg må få tankene over på andre ting. Malekosten er som oftest svaret, og denne gangen ble forandringen dramatisk. Med omgangssyke og svettetokter svingte jeg kosten og malte ut all frustrasjon og tankespinn. Jeg overførte det svarte inni meg til veggene, og følte meg faktisk lettere og gladere da veggene var malt.

_MG_9283
_MG_9292Jeg har funnet ut at dette rommet fungerer best når møblene får stå ut i rommet. Tenk over det når dere møblerer et rom, det er ikke alltid den beste løsningen å sette sofaene inntil veggene. Hay-bordet og et gammelt teakbord fikk flytte inn. Jeg trengte å tilføre varme til rommet med brune gjenstander, og det brune skinnet føltes helt nødvendig her inne.

_MG_9294

_MG_9296

_MG_9299

Pus godtok forandringene med en gang. Hun er vant til at hjemmet hennes er forsøksbase for matmors interiørkrumspring.

_MG_9286

Bildene på veggen er foreløpig hengt opp på sine gamle spikre, men her har jeg lyst til å gjøre noe nytt. Jeg har bestilt nye eikerammer for å tilføre litt mer mykhet, og kanskje jeg skal lage en ny bildevegg? Jeg tar gjerne i mot tips, og gleder meg til å leke meg videre i dette rommet – som plutselig føles helt nytt og annerledes.

Og bare sånn at det er helt klart, jeg er ekstremt privilegert i det livet jeg lever, med friske barn, en flott mann og alt jeg kan ønske meg. Jeg er stort sett flink til å tenke positivt og se hva jeg har, ikke hva jeg ikke har. Men det lille hjertesukket i begynnelsen av innlegget er også en del av livet, og jeg tror vi alle har det sånn, selv om vi sitter på toppen av verdens kransekake. Og det må være lov. Nå er tankene tenkt, og jeg er ferdig med dem. Dessuten har jeg en helt ny stue!

Ha en strålende dag!

//MARTHE//

stoldrama

Det er en helt vanlig, avslappende onsdagskveld her hjemme. Jeg simultankapasiterer og leser bok og scroller på mobilen samtidig, og midt i et helt udramatisk avsnitt i boka får jeg hjertet i halsen. På den lokale kjøp/salg/bytte-siden har et hotell lagt ut en gammel spisegruppe. For mange ser nok denne spisegruppen ut som et vanlig eikebord med åtte pinnestoler rundt, men for hun som har ønsket seg disse stolene siden hun så dem på en messe for 6 år siden (les: jeg!) gjenkjenner hun designskatten med det samme. Stolene er Ola Windsor, designet av Alf Sture for Tonning Møbelfabrikk på 60-tallet. Jeg kikker kjapt på nettet og kan lese dette om en av høvdingene innenfor norsk design: «Alf Sture (1915-2000) er en av nestorene i norsk møbeldesign. Han har mottatt en rekke priser og utmerkelser for sine former og interiører. Møblene, sa han, skal fungere etter sin hensikt. Særlig er det viktig at sittemøblene er tilpasset anatomiske krav, men utover dette bør de med sin form være med på å prege et miljø med trygghet og varme, og gjerne appellere til noe kjent og kjært.» Jeg skimter også ny-prisen, nærmere 9000,- for èn stol, og foreløpig ligger budet på salgs-siden på 1500,- for hele spisegruppen. Resten av kvelden går med på å overtale mannen til hvorfor vi trenger åtte nye stoler i hus, når vi allerede har kjelleren full («jammen, det er jo fint når det står åtte like stoler rundt bordet, det har vi aldri hatt før… det må nemlig nevnes at de eneste like stolene vi har er fire Eames-stoler, og de er for lave for spisebordet vårt)

Neste morgen kan ikke komme fort nok, budet står nemlig til kl 12 denne dagen, og sist jeg sjekket var det få interesserte. Mannen min og jeg legger et tak på hvor mye vi er villige til å gi, og føler oss rimelig sikre på at stolene blir våre for denne summen. Jeg får ansvaret for å legge inn budene. Jeg reiser i lunsj til en venninne, og 1140 sjekker jeg budet. Oj, flere tusen kroner opp og heftig budkrig, her er det flere som har skjønt hvilke stoler det er snakk om. Jeg beklager til venninnen min som serverer gulrotkake og kaffe og heier med røde kinn mens jeg og mannen min ringer frem og tilbake til hverandre, den ene like ivrig som den andre, disse stolene må bli våre. I tankene har jeg allerede malt dem svarte og plassert dem rundt spisebordet vårt (for stolene var opprinnelig røde), og nekter faktisk å la dem glippe. Men jeg tør ikke by mer, vi er allerede langt over grensen vi satte for oss selv. Tre minutter før fristen kommer et nytt navn inn i budrunden, søren heller, rekker jeg å tenke, før jeg ser at det er min egen mann som byr og skremmer alle de andre av banen. Jubel og glede og verdens gladeste telefonsamtale til han som virkelig vet hva kona setter pris på. Takk, Rasmus!

Så nå står åtte Ola Windsor-stoler plassert rundt omkring i huset. Nylakkerte i Dempet Sort fra Jotun Lady, matte og helt som nye. Jeg har kjøpt lintrekk til stolputene, og jeg har tro på at disse gamle klassikerne vil få mange hyggelige stunder rundt bordet vårt i årene fremover.

 

 

_MG_9272

_MG_9274

Og ja, jeg har et flott eikebord til overs, om noen skulle være interessert.

//MARTHE//

PÅ UTSIDEN

Jeg innser at jeg nesten hver gang viser bilder fra innsiden av huset, men skriver om det som er på utsiden. Om de tusen fossene som velter nedover fjellsidene når høstregnet slår til, om vinden som kaster seg fra de høye toppene, om urtene som vokser i små kasser på verandaer og trapper, om sol som forsvinner og sol som kommer igjen, om litt for trange daler og mange store hjerter, om gyllent høstløv og spirende plommekvister. Jeg tok for en gangs skyld med kameraet ut. Jeg er altfor dårlig til det, og bruker som regel mobilen til å dokumentere heftig fra skiturer og fjellturer (ta en titt på min instastory, der dukker disse tingene opp). Men som Østlandsjente som er vokst opp på det flateste innland er disse omgivelsene noe som får meg til å miste pusten (eller trekke den ekstra godt ned i lungene) hver eneste dag.

 _MG_9224 _MG_9247

_MG_9255

Dagene har vært iskalde og klare, men nå lader jeg opp til en lang periode hvor det er meldt regn, regn og regn. Jeghar derfor kjøpt store malingsspann for å ha noe å gjøre innendørs. Jeg kan love drastiske endringer i ett av rommene her i huset. Følg med!

//MARTHE//

Alle hjerters dag – for han

Innlegget inneholder annonselenker

Hver eneste morgen hører jeg kaffetrakterens småpludring nede på kjøkkenet. Lukta av nykverna kaffebønner lister seg opp trappa, smyger seg inn på soverommet og gjør det sånn cirka fire ganger lettere å våkne. Og når jeg omsider kommer meg ned i første etasje (mens jeg fremdeles gjør et iherdig forsøk på å våkne skikkelig), er den gylne koppen med glovarm, oppkvikkende kaffe ferdig og klar til å nytes. Det er han som lager den.

Matpakken han lager hver dag jeg jobber på biblioteket gjør lunsjen ekstra morsom, fargerik og ofte rimelig romantisk. Matpapiret er nemlig ikke kjedelig og hvitt, men fylt av interne vitser, spontane dikt, tegninger og kjærlige ord. Det er han som skriver dem.

Jeg er glad vi gjør disse tingene for hverandre (for jeg er hyggelig tilbake også, om noen lurte). Alle disse små hverdagslige tingene vi gjør for hverandre som det bor så mye respekt og kjærlighet i.

Men èn ting er vi ikke så gode på. Vi feirer ikke Alle hjerters dag 14. februar. Her ligger det sikkert en blanding av trass og tradisjoner, for en dag viet til kjærligheten er jo bare fint. En ekstra grunn til å kose seg på en dag som kanskje ville være lik alle andre om vi ikke hadde noen som minnet oss på å vise litt ekstra oppmerksomhet til den vi elsker. Gi hverandre en oppmerksomhet, en god middag eller gå en tur sammen.

Jeg har fått sette sammen en collage av ting jeg gjerne vil gitt min kjære fra TRENDHIM på Alle hjerters dag eller hvilken som helst annen dag i året. Kan noen se hvilken farge jeg er ekstra glad i om dagen? Blått mot skinn og tre er så vakkert, og jeg håper min kjære synes det samme.

PicMonkey Collage

slipsnåler, luer og hatter, vesker, solbriller, kortholdere, slips

God Alle hjerters dag, når den tid kommer!

//MARTHE//

Små ting som gjør meg glad akkurat nå

– varmt lys når sola passerer stuevinduet –

– boka «Ensom ulv»-

– sangen «Animals» av Carl Louis –

– grønn smoothie-

– grønt gress nede i dalen, skiløyper og påskestemning på fjellet –

– fast middag hos svigerforeldrene mine hver mandag –

_MG_9184

_MG_9190


_MG_9170

– skyggespill –

– den trygge armskroken jeg blir tilbudt hver kveld –

– morgenritualet: krype opp i sengene til døtrene og vekke dem stille med kyss og klem –

– scones til kveldsmat –

– pilates –

– sangen «sky» av Emilie Nicolas –

– åtte nye spisestoler som snart får nytt liv og farge –

– dere –

//MARTHE//

Husvask-tips

Innlegget inneholder annonselenker

Ah, den følelsen når huset er vasket og alt ligger på sin plass. Den er rimelig god. Mitt aller beste husvask-tips gjør at vasken går unna i en fei. Faktisk skulle du ønske den var litt lenger. Her er det du trenger:

– Et usminket ansikt

– Håret i en topp på hodet, bort med alt som kan irritere deg i aktiviteten.

– Komfortable klær. Joggebuksa eller treningstightsen.

– Og det viktigste av alt (trommevirvel): noe godt på øret.

Det siste punktet er det essensielle her. Har du noe spennende, interessant og godt å høre på går vaskingen og ryddingen som en lek. Jeg tar meg selv i å kose meg med disse ellers så kjedelige syslene. Jeg har fått prøve STORYTEL en periode, og kan virkelig anbefale lydbok-appen til alle som vil ha en venn på øret under husvasken, gåturen eller en rolig stund i sofakroken.

_MG_8489

_MG_8494

Jeg jobber på bibliotek og har bøker nært hjertet. Jeg sier ofte at tida du bruker på å lese eller høre på bøker er tid du aldri angrer på. Og kan du kombinere den tida med andre fornuftige ting er det en real vinn/vinn situasjon, spør du meg.

Nyt bøkene og egentida, og prøv Storytel!

//MARTHE//