Ting han ikke fortalte

Jeg og mannen satt på en kafè i Oslo. Hadde fått og barnevakt og greier. Tatt på mascara og det fine tjukke skjerfet som skjuler det faktum at jeg ikke har en skikkelig overgang mellom hode og hals. Terje Søviknes og meg. Det sa i allefall broren min. Vi satt der med notatbok der jeg hadde tegnet en lang strek midt på et ark. Pluss og minus stod det på hver side av arket. Jeg var på hugget, var armert med argumenter, hadde argumenter opp i halsen, spydspisser av motargumenter. Sånne som kan såre. «Jeg kommer til å kjede meg», «jeg kommer ikke til å få gode venner der» (for en herlig innstilling), «jeg kommer ikke til å føle at huset er vårt», «det er altfor langt unna alle jeg kjenner». 

Mannen var tålmodig. Fortalte om barndommen sin. Hvor fint det var å gå over jordet til ungdomsskolen. Om kveldsmat på grusveien en sein sommerkveld. Sånne ting som gjør meg mjuk som smør. Det var fint på plussida i notatboka, roligere dager, mer tid, større plass, tryggere, ingen bråkete trikker, ingen som skyter utenfor soveromsvinduet vårt (det kan forresten forekomme her også når jeg tenker meg om. En gang ble en hjort skutt på jordet utenfor huset her. Farlig) På minussida (som egentlig bare var min side) var det lange avstander, djupe daler, altfor høye fjell, venner jeg aldri kom til å se igjen, foreldre jeg sjelden ville se, barn uten kjennskap til morslekta. Ja, jeg kan det med å være dramatisk.
Men vi flytta. Jeg var høygravid, hadde bekkenløsning herfra til månen, svangerskapskvalme som absolutt ikke stoppa etter de obligatoriske tre månedene og sa ja. Ja, vi flytter. Bort fra alt. «Kan vi ikke dra nå med en gang?» Men vet dere hva han glemte å fortelle? Hva han glemte å skrive på minussida i notatboka? At sola ikke skinner i Stryn om vinteren. Eller joda, den skinner. Den skinner faktisk hver eneste dag nå. Et enormt flott vintervær. Men den skinner ikke på oss, den skinner såvidt på fjelltoppene og når aldri ned i dalen. 
Nå har jeg laget en ny side i notatboka. Jeg tegner først en lang strek midt på arket. Pluss- og minusside. Men så blar jeg om og begynner på et nytt, blankt ark. Skriver alt det fine jeg vet med Stryn. Så fantastisk mange fine mennesker det er her, inkluderende, tøffe, omtenksomme, hjelpsomme, rause. Og hvor fornøyd vi er med huset, hvor godt det er å kjenne på at det føles som vårt. Hjemme. Har jeg kjedet meg? Ikke en eneste dag. Og om jeg skulle kjede meg, så er jeg i grunn glad i å kjede meg. Skjønner ikke hvorfor jeg kom med det som et motargument.
Og vet dere hva jeg skriver til slutt? At jammen er det fint at sola skinner så fantastisk på fjelltoppene. Så utrolig vakkert det er. Og så heldige vi er som har lys og varme og tekanner med heklekjole og dusk,  varme boller og syltetøy som svigermor kommer med i gamle tomatpurèglass. 
Han fortalte aldri at jeg ikke kom til å angre.

Før/etter – KJØKKEN

Jeg har alltid drømt om et stort kjøkken, og selv om kjøkkenet i huset vi skulle begynne å pusse opp sommeren 2011 var tre ganger større enn oslokjøkkenet vårt, så kunne det bli større. Ved å rive veggen dere ser til høyre i bildet nedenfor kunne vi gå fra 15 til 45 kvadratmeter, og det virket svært forlokkende for ei kommende gardsfrue. Men veggen var en bærende tømmervegg og jeg fikk først beskjed om at det ikke var lurt å tukle med bærevegger i et 130 år gammelt hus. Et kompromiss fant sted, og deler av veggen forsvant. Og for en forskjell det ble. 
Vi hentet frem tømmeret på endeveggen. Jeg liker kontrasten til flisene over kjøkkenbenken. Vi byttet også ut husmorvinduet i enden av kjøkkenet som ikke stod i stil til resten av vinduene i huset. I stedet fikk vi utgang til det som skal bli en veranda. 
 
Vi prioriterte luft til fordel for overskap. Metrofliser og faspanel over kjøkkenbenken forener det praktiske og det landlige. Vasken og armaturet er favoritter hos meg.
Gammel vekt fra markedet på Grønland. Og jammen står det ikke en lik vekt nede i kjelleren vår. Mintgrønn favoritt.

Kjøkkenet er fra JKE Design og er et kompromiss mellom mitt minimalistiske og mannens landlige ønske. Landlig minimalisme. Her råder det demokrati (dette er mine ord, mannen er nok dypt uenig).


Her ryker veggen mellom kjøkkenet og det som het gamlestova. Vi var spente, ville andre etasje plutselig bli første etasje? Heldigvis holdt taket og en jerndrager ble montert.

Litt av veggen i hjørnet ble stående igjen, og her har kjøleskapssmykket flyttet inn. En kjøkkenøy tjener som grense mellom kokkeleringsdelen av kjøkkenet og kose- og spisedelen av kjøkkenet. Lampene over kjøkkenøya er fra Home&Cottage. Den gamle stolen med uttrekkbar trapp fant jeg på loftet.
Kjøleskapet er fra Gorenje. Like fint som Smeg, spør du meg, bare større og billigere. Tekjelen i vinduskarmen fant jeg i et skap i kjelleren. «Jeg fant gull», ropte jeg opp til mann og svigerfar. Fant fort ut at vi har forskjellig oppfattning av hva som er gull.

På andre siden av kjøkkenøya har vår kjære, gamle Ektorp fått sin plass. Ingen sofa er bedre egnet til kos. En liten TV gjør at jentene kan se barne TV, mens vi voksne holder på med vårt. Allikevel er vi i samme rom. Putene er en salig blanding av Kremmerhuset, Bungalow, Bloomingville og gamle putetrekk fått av bestemoren til Rasmus. Den ene plansjen har jeg fått av en snill venninne, den andre er kjøpt hos Emmas verden i Langevåg. Bordet har jeg fått av enda en snill venninne. Makan! Sakselampen fra Bloomingville er en av mine lampekjærligheter. Fruktkassen fant jeg på loppis til en lusen femmer. Makan igjen! 

Spiseplassen stod på samme sted før som den gjør nå. Men noen forandringer er det.
Spiseplassen vår. Som når bildet ble tatt er iført Pippi-duken. Hele stua forandres når duken taes av og trebordet får titte frem. Men jentene (og mammaen) liker duken og den er himla praktisk med spaghetti- og yoghurtsøl fra små barnehender. Stolene er funnet på loftet og på loppis, inkludert barnestolen. Lampene er fra IKEA.
Her ser dere den gamle inngangen til kjøkkenet.  

                                                 

Samme stedet, litt annen vinkel. Her sere dere hvordan åpningen mellom kjøkkenet og gamlestova ble. Ny peis fikk vi også, en høy, rundt sak fra Nordpeis.

I hjørnet ved spisebordet står et gammelt skap som jeg var så heldig å få av bestemoren til mannen. Det stod innerst i et naust, var beige med mørkerosa dører. Litt hvitmaling og washiteip (inspirert av Kaspara. På tide å fjerne juletreet nå snart) gjorde skapet nytt på en gammelfin måte. Sånn jeg liker det.
Vi trives på kjøkkenet vårt.
HA EN HERLIG DAG GODTFOLK!


NIB-utfordring – FROM WITHIN

Hva vil jeg med interiøret mitt? Egentlig ingenting annet enn å trives. Og jeg trives hvis ting er litt skjevt, litt ødelagt, med malingsflekker, arr og historie. Jeg er absolutt ingen minimalist, heller tvert imot. Men tingene eier meg ikke og jeg klarer meg fint ett år i en mørk leilighet med lånte møbler og fravær av dagslys.

Jeg har ikke èn stil. Jeg må ha farger, men elsker å hvile øynene på svart/hvite interiør. Jeg kan ikke fordra kobber i det ene øyeblikket, leter febrilsk etter det i et annet. Jeg er pasteller, natur, en dose sort, naiv leken, grå, uhøytidelig, tilfeldig.
Jeg liker tanken på at alt er lov hjemme hos oss. Mannen vet aldri hva som venter han. Kanskje vi har fått nye bilder på veggen for tredje gang denne uka, kanskje en vegg er malt. Har du lyst, har du lov. Interiør er gøy og lek og moro.

Det samme synes Linus.
Mitt andre bidrag i NIBs utfordring denne måneden.
Ha en fin dag fine folk! Og tusen takk for den varme velkomsten tilbake i bloggverdenen. Oj, som det varmer.
Se flere flotte bidrag HER 

Før/etter – YSTESTOVA

«Når holdes begravelsen for bloggen?»Spørsmålet ble stilt i kommentarfeltet for en tid tilbake. Tre måneder har gått og jeg har funnet meg en kvadratmeter innerst i et hjørne der nettilgangen er stabil. Begravelsen er avblåst og bloggen er oppstanden. 
Vi er endelig her, hjemme. Jeg har prøvd å skrive i dette innlegget hvor mye som har blitt gjort, hvor mange valg vi har vært nødt til å ta, hvor mange timer svigerfar har revet og pusset og snekret, hvor sene kvelder og netter mannen har malt og isolert og sovet altfor få timer. Hvor mange kataloger og fargeprøver og flisprøver og gulvprøver som har blitt dratt med hit, så dit, til naboen, ut i hagen, i dagslys.  Men jeg trykker bare på delete-knappen hver gang. For jeg blir sliten av å tenke på det. Ferdig med det. Nå vil jeg heller vise dere noen før/etter-bilder, for det er alltid gøy. Først ut, det vi kaller ystestova (vi har jo blitt stryninger, må vite)
I dette rommet var både vegger og tak kledd med gamle plater fra 70-tallet. Taket var senket og romfølelsen liten. Dessverre har jeg ikke klart å lete frem bilder fra den gang det så sånn ut. Jeg glemmer ikke første den gangen jeg kom inn i rommet etter at platene var revet og fikk se bjelkene i taket og tømmerveggene. Gåsehud!
Her ser man de samme vinduene som på bildet over, fra en annen vinkel. Veggene hadde sår og måtte sparkles visse steder før vi malte.
Her ser vi fremdeles ett av vinduene fra de to første bildene, men også videre inn mot midtstova og kjøkkenstova. På grunn av store skader på veggen valgte vi å ha gips som kontrast på veggen mot midtstova. Deilig med rene flater i alt tømmeret og panelet.
Fiks ferdig! Her står jeg med ryggen mot midt-stova. Vi fant en døråpning i veggen da platene ble tatt ned. Døra ser dere til høyre.
Jeg liker å la det gå sport i å bruke det jeg finner og det jeg har fra før. Både det miljømessige hensynet og gleden over å nyttegjøre seg av gamle ting gjør meg glad. Bordet fant vi på loftet, kofferten er en av mange loppekofferter, bildet er fra en bruktbutikk, skoleplansjen fra en venninne og vinballongen fra pappas kjeller. Stjerngirlanderen i vinduet har jeg fått av kjære Kaspara og stokken som holder lyslenken oppe har jeg funnet i fjæra.
Favoritten er den fantastiske skuffeseksjonen fra Bloomingville. Hvem kunne tro at man kan bli oppover ørene forelsket i et møbel? Jeg kan signere på det. Røft, litt skjevt og utrolig praktisk. Rommer alt du kan tenke deg av lys, servietter, bruksanvisninger, garn, papir, hobbysaker, barnetegninger, verktøy. Ja, enda har du 17 skuffer til å fylle.
Cathrine Kullbergs nydelige lykt. Fått av en kjær venn. Og House Doctors diamantvase. 
Vi har en gammel peis i rommet, og her har vi samlet slekt og Jesus. Han ville være midtpunktet. Gamle bilder får meg til å føle at jeg er del av noe større. En fin tanke.
Plansjen- en av mine kjæreste interiørgleder.
Døråpningen vi fant i veggen gir oss en ekstra inngang fra gangen.
Dette var første rom ut, og med dette melder jeg meg på NIBs utfordring From Within. Dette er meg, for første gang i eget hus, mye gammelt, litt nytt, litt skjevt og forhåpentligvis veldig personlig.
GOD HELG!

Mine fine lesere

Jeg vil skryte litt av de fine leserne mine. Skulle nesten tro vi hadde inngått en ekteskapspakt der vi lovet å holde sammen i gode og onde dager, der den ene parten (meg) ikke har klart å oppfylle kravet. To måneder har gått siden forrige innlegg, og jeg datt nesten i bakken her om dagen da jeg tilfeldigvis skulle sjekke hvor mange av dere som fortsatt henger med. Mellom 200-300 er innom hver dag. All ære til dere! 
Sommeren har vært på besøk, jeg har latt Mac være Mac, har kjent på den befriende følelsen det er å ikke ha kamera med seg overalt og latt bloggen få hvile. Vi har hatt litt utfordringer med huset som har utsatt innflyttingen en del (bare et par uker til nå) og jeg drar avgårde på et nytt rehabiliteringsopphold i morgen. Slike ting gjør at bloggingen ikke blomstrer.
«Jeg er så lei den lemon curd´n!» tordnet forloveren på telefonen i sted. Hun refererte til innholdet i det forrige innlegget mitt.
«Eg saknar orda dine her», stod det i en kommentar jeg fikk for en stund siden.
Slik oppmerksomhet nærer et blogghjerte og gjør at fingrene glir lettere over tastaturet.  Jeg tror jeg kommer sterkere tilbake om en måneds tid. 
Enn så lenge, tusen takk for at dere er så trofaste og fine. Jeg gleder meg til å henge mer med dere utover høsten.
Ha en herlig høst! Ikke sant den er fin?

Jordbærscones og lemon curd

I dag har det regnet i Stryn, allikevel er det tørke her på bloggen. Men det er en fin tørke, for i det skjulte, gjemt under fliser som ennå ikke er lagt og vegger som venter på tapetsering så spirer og gror det. Jeg kommer ikke til å vise noe mer fra huset før det er finito, fertiggestelt, ferdig, done. Tilværelsen tilbringes fremdeles i «mørket», med lånte møbler, kopper og fat, så det er ikke så mye som bidrar til bloggeinspirasjon. Men som sagt, det spirer og gror og klør og forventes i det skjulte.

Dere som følger meg på Instagram (marsipanogsmilefjes), så at jeg satte tennene i noen fantastisk gode jordbærscones i går. Med lemon curd. Jøje, så godt det var. Heldige meg har nemlig fått en venninne her i Stryn som er like opptatt av livsnytelse og matnytelse som meg. Vi koser oss med bugnende bord og smattelyder når vi er sammen. flere av dere spurte om oppskrift, og jeg lovte et blogginnlegg. Man holder sine ord, må vite. Kjedelig når bildekvaliteten skranter, men oppskriften, den er det ingenting å si på.

JORDBÆRSCONES fra Bolig Pluss

Oppskriften gir 16 scones

8 dl hvetemel
1 ts salt
4 ts bakepulver
2 ts vaniljesukker
100 g smør (meierismør er best)
3 dl jordbæryoghurt
ca. 2-3 dl jordbær i biter

Sett ovnen på 250 grader.
1.) Bland mel, salt, bakepulver og vaniljesukker i en bolle. Fordel smøret i melet med fingertuppene til en smuldrete masse.
2.) Tilsett yoghurt og jordbær og arbeid deigen raskt sammen til en kladdete deig.
3.) Del deigen i fire deler og legg dem på en plate kledd med bakepapir. Form hver del med mel på hånden til en rund kake ca 15 cm i diameter. Skjær hver kake i 4 deler.
4.) Stek midt i ovnen i ca. 12 – 15 min.

LEMON CURD

Revet skall + saft fra tre sitroner
2 dl sukker
3 egg
125 g smør

1.) Ha sitronsaft, skall, sukker og egg i en kjele. Visp sammen. Rør blandingen over svak varme til det tykner, men ikke koker.
2.) Ta kjelen av platen og visp inn smøret. Sett til avkjøling.

Jeg advarer, lemon curden er farlig god. Smaker flytende fox. Jeg har vært mer enn èn gang nedi skåla med en skje i dag. Tusen takk for oppskriftsdeling, Svenja, jeg gleder meg til mer matmoro med deg.

Ha en strålende onsdag, godtfolk

Ekteskapstest og før/etter

To uker før jeg og Rasmus giftet oss tilbrakte vi åtte timer i strekk på IKEA. Som en test på at giftemål og evig tosomhet kunne være noe for oss. Vi ble gift og har siden den gang sittet arm i arm i Ektorpen vår. Mange snakker om 7-årskrisen, og ettersom vi i vår har vært kjærester i syv år og i tillegg har noen kvadratmeter hus å innrede bestemte vi oss for å teste ut forholdet på nytt. Det resulterte i 21 (tjueèn timer) møbelshopping på to dager.

I vår niende time på IKEA fikk mannen en melding fra en kamerat: «gi kona det hun vil ha og kom deg ut derfra!» Lettere sagt enn gjort når ikke engang kona vet hva hun vil ha. Èn ting er å innrede en lys byleilighet. Noe helt annet er det å slå seg løs på nærmere 250 kvadrat hus som du vet du skal bo i i mange år. Men noe har vi klart å bestemme oss for.

To lamper fra Bloomingville (åh, elskede sakselampe, endelig er vi forent), vase og matboks til barnehageklar Anna er fra House doctor.

Bilen vår svettet, pustet og peste seg over fjellet og med en henger som ikke hadde plass til så mye som et matpapir til gjorde vi opp regnskapet: femten lamper, to sofaer, en walk in-løsning, kurver, en kontinentalseng, to tepper, en Vipp søppelbøtte, tørkestativ, et megastortspisebord, lykter og en hel del rusk og rask, umbraconøkler og pappesker rikere var vi fremdeles godt gift.

Og for dere som er innom bloggen for andre grunner enn å høre hvordan forholdet til meg og mannen utvikler seg i takt med oppussinga, her får dere noen smakebiter på vårt hvitmalte hus (hjelp, så morsomt det er når furuveggene kaster den gule jakka og tar på seg noe uskyldshvitt. Mye finere a´gitt)

Gangen var en herlig miks av gulnet furupanel, røde lister, murstein, retrotapet, grønn trapp, grå og røde dører – more is more, var regelen.
Fra en litt annen vinkel enn over: nå er alt alt hvitt. Snart males gulvene lysegrå.
Ja… Sånn var kjøkkenet.
Noen steg videre. Metroflisene er montert, men ikke fuget, faspanelet er malt, tømmerveggen er tatt frem og verandautgangen er på plass.
Stua var dekket med huntonittplater både på vegger og tak. Under skjulte det seg tømmervegger og bjelker i taket. Disse var såpass skadet at vi måtte male. Noe vi kanskje hadde gjort uansett, selv om det er skummelt å male over hundre år gammelt tømmer.
Nå mangler det bare lister, varme i gulvet og gulv- vips, så er det klart for to altfor store sofaer vi kjøpte uten å tenke på målene… kremt.

Det er virkelig en drøm å se huset ta form. Jeg får dessverre ikke bidratt med de største takene selv om det kribler og klør i fingrene etter å male hvert ledige sekund. Det er mange omtenksomme mennesker som lurer på hvordan det går med meg, og det står litt på stedet hvil. Men jeg har det så fantastisk fint på alle andre områder i livet mitt, så et ødelagt bekken tar ikke fra meg noen verdens ting annet enn bevegligheten. Rullestol og IKEA er fint det også, for de som lurte på hvordan jeg holdt ut i 21 timer på shopping:)

Håper alle har herlige sommerdager, jeg beklager min dårlige tilstedeværelse i andres kommentarfelt om dagen, men dere besøkes og det frydes.

God helg venner!

Lysegrønne dager

Jeg er tilbake i hverdagen og det føles godt. Stryn er vakrere enn noen gang nå i mai. Fjellene blir forfengelige å bruker fjorden som speil. Sola kler av oss og tegner rynker rundt øynene våre. Prikker inn fregner på nesa og kler grøftekantene med blomster.

Små barnekropper forstår plutselig ikke hva leggetid betyr og utforsker alt det våren byr på av blomster, biller og bare bakker. 

Husdrømmer vokser og vegger blir hvite. Sakte, men sikkert, trer huset vårt frem. Tanker tar form og er plutselig ikke bare tanker lenger. Skisser har blitt til realiteter og ting vi kan ta på.

Vinduer med utsikt til blomstrende kirsebærtrær og viltvoksende gress gjør at drømmene også spirer. Er det normalt å få klump i halsen av våren?

Kroppen og toppen har lært hva jeg må gjøre for å bli bedre, selv om diagnosen er kronisk. Det hviles, trenes og tenkes. Hva hadde livet vært uten en mann som hjelper til?

Naturen viser kjærleik og får meg til å smile.
Jeg håper dere også smiler. Det er jo tross alt pinsehelg og langfri.
GOD HELG!

Takk til alle nye følgere, det er fint at det kommer nye folk innom selv om aktiviteten har vært liten i det siste. Takk til nydelige Prydelig som skrev om meg og gjorde at mange flere tittet innom mitt lille univers.

Instagramavhengighet

Heisann flotte folk, nå er jeg trygt plassert på rehabilitering, med utsikt til stupbratte fjell og (til nå) en blikkstille fjord. Det kjennes godt, forvirrende, fortvilende og fantastisk å være her. Det må bli bra. Nok prat, jeg ville bare si fra at jeg finnes på Instagram – min nye avhengighet. 
Sees vi der? Mitt navn er som her; marsipanogsmilefjes

litt hverdag…

…tanker…

…tant og fjas…

…husgleder…


Vi sees på Instagram!


Vårpause

Nå ser vi endelig at husprosjektet nærmer seg et mål (eller delmål, blir man noen gang ferdig med prosjekter når man har hus?) Våren og sneglene har kommet til Stryn. Jeg skal snart på rehabilitering i fire uker for å få skikk på kroppen. Folk kommer tilbake til bygda for å påskeferiere. En bloggpause er derfor påkrevd. 

Men dere! Når jeg kommer tilbake, da skal jeg være proppfull av bloggelyst. Da har jeg nemlig et kjøkken som bidrar til matglede og fristende kokkelering, jeg har lys og muligheten til å ta bilder inne, jeg har en hage med et voksende morelltre og andre spennende vekster, jeg har utsikt til fjell og fjord fra vinduene mine, jeg skal endelig bruke all den kreative spenningen som sitter innelåst i sjelen, jeg har (forhåpentligvis) en kropp som tar meg med på turer i skogen for å finne kvister og bær og urter. Og dette skal jeg blogge om. Som jeg gleder meg. Jeg håper dere følger med på ferden når jeg er tilbake. Jeg kunne ikke tenke meg et bloggliv uten DERE.
NYT VÅREN SÅ LENGE! 

Alt godt – Marthe