Stygt og fint

Her i huset. Larver, amøber, gigantiske fluer. Kyllinginvoller, kjertler, brusk og bein. Stygt og fint. Gamle kofferter som står klare i gangen, sånn i tilfelle det skulle bli østlandsretrett på meg. Vinballonger som er tørrlagte. Edle dråper er byttet ut med tørre kvister. Melkeflasker uten melk og hyssing uten funksjon. Jeg kan jo se hvorfor ikke alle forstår interiøret mitt. Men JEG liker det rare og det fine som ikke har en funksjon. Utenom å være spennende for øyet.

Får dere noen gang rare, fine, slemme, sterke meninger om interiøret deres? Og bryr dere dere om hva andre mener?

Ah, det er fredag, kjenner dere det? God helg alle sammen!

Krypende tapeter og oppusingstabber

– Det ser ut som onde slanger som kryper oppover veggen.
Jepp, det var den spontane uttalelsen til den første personen som så rommet til minstejenta ferdig tapetsert.
Blå tapet med brunt mønster slo tydeligvis ikke an hos alle. Tapetet hadde kommet opp på veggen inne i en liten krok på rommet, og jeg hadde hele tiden vært fast bestemt på at jentene mine, nei, de skulle ikke bli tatt av rosatoget og kjøres avgårde til prinsesseland før mora bestemte seg for det (sier jeg, som elsker rosa) Men jeg fikk ikke sove på grunn av det tapetet, og det er lett å velge søvn fremfor tapet. Så det gikk som det måtte gå. Maling ble kjøpt og kroken ble lys lilla. 

Dette var (foreløpig) den største bommerten vi gikk på da vi pusset opp, og det må man igrunn være fornøyd med. Kjipt å kjøpe et helt kjøkken som ligner en ond slange liksom. 
Jeg har fortsatt igjen en rull med det herlige tapetet hvis noen skulle være interessert.
Ha en fin lillelørdag alle sammen!

Vandreblomster og vårfølelse

I et par innlegg under her viste jeg stolen som har blitt en vandrestol. Den flytter rundt og brukes der vi er. En gang slår den seg nok til ro. I helgen har vi hatt vandreblomster også. Skjønne anemoner som har flyttet seg fra loft til stue til kjøkken. Vi tar de med oss der vi er. Fordi de gjør oss glade.
Og vi spiser frokost med fantastisk utsikt til fjellene, går ut for å ake kjelke i tunet, går inn for å spise boller. tar med oss blomstene til stua, spiser marsipankake fordi det er morsdag, tar med oss blomstene tilbake til kjøkkenet, lager hytte under bordet.
Og hu mor sjøl blir noen hakk lysere til sinns (som er nokså lyst fra før) av å se dagslyset flomme inn vinduene. Det skal bli så fint å oppleve vår første vår i dette huset.
Men først, en ny uke i februar er i gang, la det bli en god en!
GOD UKE TIL DERE!

Kjære arkja

Vi har et rom på loftet som heter arkja. Ja, det heter arkja, enten du er stryning eller østlending. Hvis jeg prøver meg på et lavmælt «arken» høres det utrolig malplassert ut. Men det er altså arken på huset, eller arkja, som vi nå har blitt enige om at det egentlig heter.

Dette er et rom jeg har kranglet med en stund. Vi var bestiser i begynnelsen. Da huset stod ribbet og hele førsteetasje manglet gulv, kunne jeg rømme opp på arkja og holde hender med henne. Hun er nemlig uberørt og i original 1880-tallsinnpakning. Hun var mild og varm og ekte når alt annet var kaos.

Men når alt var klart og vinterstormene herjet, ble plutselig arkja ugjestmild og hard. Veldig mørk og vanskelig å ha med og gjøre. Stakkars arkja, hun har vært gjennom mye. En etnisk periode, med mange marrokanske lykter, fat i banket sølv og lassibeger. Hun har vært svart/hvit, streng og stram. Hun har vært lagringsplass for overskuddsputer og så ut som et av før-bildene i programmet til Trinny og Susannah.

Mye av tyngden som arkja har båret på skyldes et gammel bord som jeg har fått av mormor. Et utrolig vakkert bord som jeg er veldig glad i. Men det ble for dystert for arkja, og i går kveld fikk jeg det for meg at jeg skulle prøve et annet, lysere bord. Og da, da var endelig jeg og arkja tilbake der vi startet. 

Hun ble lysere, varmere. Ja, hun ble så fin at jeg måtte ut å skaffe henne blomster. Skjønne anemoner som får lyse opp fredagen.
Det er et kontrastfylt rom. Tømmervegger og grove gulv fra 1880. Ny, stram sofa, hvite lister og hvitt tak med bjelker. Et gammelt, slitt bord funnet i kjelleren. Her får retrogleden blomstre og på det nederste bildet kan dere skimte en kul femtitallslampe i bakgrunnen.  Farger og striper skaper herlige kontraster og bringer våren inn i rommet.  Med dette bidraget er jeg med i utfordringen «tid for kontraster» inne hos NIB.
Her trives jeg bare bedre og bedre.
Ha en fantastisk helg!

Eccostolen

Jeg var et bortskjemt barn som liten. Bortskjemt på omsorg, på kjøring til og fra ridekurs, bortskjemt på naturopplevelser og fjellturer. Bortskjemt på trygghet og tak over hodet. Men hva betyr det for ei som er fjorten år og mest av alt i verden ønsker seg Buffalosko og Miss Sixty-bukse med glidelås på rumpa? 

Men mamma og pappa var ikke nådige. Jeg fikk ikke alt jeg pekte på (og hurra for det). Jeg tror nok tilliten ble brukt opp den gangen jeg var tretten år og fikk penger for å kjøpe 17. mai-antrekk på egenhånd. Kan ikke huske å ha sett et eneste 17. mai-bilde fra det året. 

Men på et punkt hadde mamma og pappa åpen lommebok. Vindtette jakker, anorakker, goretexbukser og Eccosko. Ja, ville jeg ha nye, freshe Eccosko så skulle det i allefall ikke stå på dem. 

Og i helga fant jeg stolekvivalenten til Eccosko. Vi hadde storfint besøk av mamma og pappa og da er en liten runde i Stryn sentrum obligatorisk. I dèt vi gikk inn døra hos herlige To Damer Interiør kommenterte jeg denne stolen fra Bloomingville. «Den tar vi», sa pappa før vi hadde kommet innenfor dørstokken. Og før jeg hadde rukket å protestere var jeg den heldige eier av denne råfine stolen. 

Videre inn i lokalet så jeg noen hyller fra Bloomingville og sa vel et knapt hørbart «disse var tøffe». «Vi skal ha de hyllene også», sa mamma og pappa før jeg hadde gjort ferdig setningen. Denne gavmildheten gjorde at jeg nesten ikke turte å kommentere mer av det jeg så. Men plutselig hadde jeg liret av meg et kompliment om printet som henger over stolen på disse bildene. Vips, ned i posen. Det endte med at jeg måtte ta beina på nakken å løpe, jeg ville jo ikke ruinere mine kjære foreldre, som tydeligvis var i Eccoskoenes interiørmotstykke. 

Med disse bildene av tømmervegger mot hvite dører, med paljettputer mot strikk og skinn, med varme flammer innendørs og snødekte fjell utenfor prøver jeg meg i denne månedens spennende utfordring hos NIB med temaet «tid for kontraster». For flere flotte bidrag, ta en titt her.
Nå skal jeg smi mens internettjernet er varmt og kose meg med en real bloggrunde.
Ha en fin tirsdag!

Pink mood

I dag omgir jeg meg med rosa. I en kopp kaffe, en stripe teip, i en vårlig primula. I en lampe som venter på å få flytte seg fra froske- til fugleperspektiv. I en notatbok med noen gode- og flere mindre gode ideer. I et glass med sugerør. Rosa er vår og ømme følelser, sarte tanker og en ny start. Rosa er jenter og hjerter og sommerfugler.. og gutter. 
Rosa er knall og dus og sterk og svak. Litt sånn som meg i blant. Den er blomster og knopper og begynnelser og ballerinaer. Tyll og tant og fjas. Og vakker. Slik som du.
Hva er din favorittfarge?

DIY sofa

«Hvor får du kjøpt alle tingene dine, Marthe»? Spørsmålet fikk jeg av en god venn som skal bygge hus. «Du må begynne å jakte», var mitt råd.

Og jeg jakter stadig. Alle andre steder enn i møbelkatalogene. Tre potetkasser til ble med opp fra låven og benken jeg fortalte om i et par innlegg under her har skiftet identitet og blitt en sofa (poteten kan som kjent brukes til alt). Men da måtte jo nye puter kjøpes. Dette kunne blitt en dyr affære. Heldigvis tok jeg meg en tur på  den lokale bruktbutikken den dagen. På vei ut så jeg en eske med tekstiler bak et bord. Og jammen lå det ikke to nye, fine Bungalowputer klemt ned i den anonyme pappesken. Hvorfor man vil gi bort så vakre puter er for meg forunderlig. Men jeg klager ikke. Hele femten kroner måtte jeg ut med. Vil dere ha lignende kan dere handle med de kjekke gutta hos Keiserens nye. Jeg har to andre herlige Bungalowputer som jeg har handlet derfra, og det blir nok ikke de siste.
Her kan man ligge å se opp på fjellet som strekker seg til himmels rett utenfor stuevinduet vårt. Fjell har alltid fascinert meg, og nå har jeg dem nesten inne i stua.
 

Jeg fant enda en pute på bruktbutikken. Trenden med dyreprint på tekstiler har ikke slått helt an hos meg, men da jeg fant puten med den gjespende (ifølge eldstedatteren vår) hjorten, måtte jeg bare ta den med hjem. Så nå er det hjort på puta og hjortegevir i vinduet. Fort hjort, når begge er så fine!
Sort og hvitt i kombinasjon er en favoritt og den stripete vasen som skimtes på brettet ble også med hjem fra bruktbutikken. Og jeg ble en tier fattigere. Den mintgrønne stolen har jeg fått av svigerfar som så den på et loppemarked og tenkte på meg. 
Jeg måtte skuffe kameraten min og si at det meste du ser i huset vårt ikke finnes i møbelhusene. Her er det flest ting fra bruktbutikker og loppemarkeder, containere og venner, låver og stabbur, grøftekanter og uthus. Ja, det er bare å begynne jakten. Det er jo dèt som er gøy.
Fin uke ønskes dere som titter innom!

Klipp&Lim

Her om kvelden svingte jeg saksa og laget to nye bilder. Kanskje dere har lyst til å være med å bestemme hvem som skal få plass på veggen bak sofaen på kjøkkenet?

Første bilde er enkelt og greit et kryss. Print som dette har man sett på flere blogger. Et enkelt og grafisk uttrykk som tiltaler meg.

Mug tail, omaggio, nude vase som er malt selv og korallvase funnet på loppis.

Det andre klipp og lim-bildet er satt sammen av trekanter. Vi har mye grønt i kjøkkenet og dette bildet tar opp denne fargen. Neste kandidat ut:

Hva synes dere? Kryss eller ruter? Jeg har min favoritt, så det blir morsomt å se om dere er enige. Det bildet som ikke får plass her skal nok få henge i stua vår oppe, sammen med en tallerkenhylle som ble malt i går.
Ha en strålende dag, her skinner sola!

Benk på 1 – 2 – TRE

Jeg liker godt kombinasjonen tre og hvitt, i spedd noen glade farger her og der. Man kan jo si jeg fikk behovet dekket når jeg fikk et stort kjøkkenrom i ubehandlet tømmer, men mye vil ha mer. Jeg har dratt i hus flere trekasser som jeg har funnet på låven. De fungerer ypperlig som nattbord, lekekjøkken til barna og oppbevaringskasser for puter og pledd. Men ennå var ikke mor i huset tilfredstilt på tre. Vi har en midtstue som har manglet interiør. Det er et vanskelig rom, midt mellom kjøkken, stue og gang, med lite veggplass og store vinduer. Her ser dere et før-bilde for å få en følelse på rommet.  
Rett frem, under vinduene har planen vært å lage en pallesofa. Bred og deilig med masse puter og mykt underlag. Vi har bokhyller på begge sider av rommet, og jeg så for meg en fin plass å slenge seg med en bok, trygt utenfor tv-støy og matlaging. Her om dagen skulle jeg ned i låven for å hente et hjortegevir som fortjente å komme frem i lyset, da jeg ble stående å fundere på noen potetkasser som stod i et hjørne. Kan dette funke som benk? Jeg prøvesatt og prøvestod og jammen var ikke kassene stødige og gode.

Bæring skal jeg holde meg langt unna på grunn av kroniske bekkenplager, men det er rart hvor smertefri man blir av herlige interiøradrenalinbølger. Vips, så var seks kasser rengjort og i hus og mannen kom hjem til nyinnredet stue. Morsomt med kjappe, effektfulle løsninger. 

Det var akkurat ikke plass til å ha kasser langs hele veggen, så da ble det et lite bord i tillegg. Men det står to kasser til på låven, så jeg vurderer å sette de dobbelt og dermed få en bred benk. Sa da gjenstår det å finne en myk madrass og sy trekk. 

Dette kan kjapt bli favorittplassen min, noe det allerede har blitt for småjentene mine. De syntes det var så gøy å komme hjem til en benk og et bord som var i perfekt høyde for små kropper. «Mamma laga bord», sier ettåringen fornøyd. Så da gjenstår det å informere svigerfar om at jeg har vært å raidet låven igjen. Han blir nok langt fra overrasket.
Jeg må si tusen takk for fantastiske tilbakemledinger på forrige innlegg. Jeg blir alltid overrasket når folk liker det jeg skriver. Jeg har til og med fått flere mailer etter det innlegget og det gjør meg ydmyk og glad. Jeg har sagt det før og sier det mer enn gjerne igjen; jeg har de desidert fineste leserne i bloggland. Jeg har vært seint på svarene til dere, men vi har stadig problemer med internett her i huset.
Og dere, jeg har fått galleriplass inne hos NIB, noe som for meg var utrolig stort! Tusen takk Ann Helen og Solveig, dette var veldig overraskende og veldig gøy.
Ha en flott dag folkens!

Ting han ikke fortalte

Jeg og mannen satt på en kafè i Oslo. Hadde fått og barnevakt og greier. Tatt på mascara og det fine tjukke skjerfet som skjuler det faktum at jeg ikke har en skikkelig overgang mellom hode og hals. Terje Søviknes og meg. Det sa i allefall broren min. Vi satt der med notatbok der jeg hadde tegnet en lang strek midt på et ark. Pluss og minus stod det på hver side av arket. Jeg var på hugget, var armert med argumenter, hadde argumenter opp i halsen, spydspisser av motargumenter. Sånne som kan såre. «Jeg kommer til å kjede meg», «jeg kommer ikke til å få gode venner der» (for en herlig innstilling), «jeg kommer ikke til å føle at huset er vårt», «det er altfor langt unna alle jeg kjenner». 

Mannen var tålmodig. Fortalte om barndommen sin. Hvor fint det var å gå over jordet til ungdomsskolen. Om kveldsmat på grusveien en sein sommerkveld. Sånne ting som gjør meg mjuk som smør. Det var fint på plussida i notatboka, roligere dager, mer tid, større plass, tryggere, ingen bråkete trikker, ingen som skyter utenfor soveromsvinduet vårt (det kan forresten forekomme her også når jeg tenker meg om. En gang ble en hjort skutt på jordet utenfor huset her. Farlig) På minussida (som egentlig bare var min side) var det lange avstander, djupe daler, altfor høye fjell, venner jeg aldri kom til å se igjen, foreldre jeg sjelden ville se, barn uten kjennskap til morslekta. Ja, jeg kan det med å være dramatisk.
Men vi flytta. Jeg var høygravid, hadde bekkenløsning herfra til månen, svangerskapskvalme som absolutt ikke stoppa etter de obligatoriske tre månedene og sa ja. Ja, vi flytter. Bort fra alt. «Kan vi ikke dra nå med en gang?» Men vet dere hva han glemte å fortelle? Hva han glemte å skrive på minussida i notatboka? At sola ikke skinner i Stryn om vinteren. Eller joda, den skinner. Den skinner faktisk hver eneste dag nå. Et enormt flott vintervær. Men den skinner ikke på oss, den skinner såvidt på fjelltoppene og når aldri ned i dalen. 
Nå har jeg laget en ny side i notatboka. Jeg tegner først en lang strek midt på arket. Pluss- og minusside. Men så blar jeg om og begynner på et nytt, blankt ark. Skriver alt det fine jeg vet med Stryn. Så fantastisk mange fine mennesker det er her, inkluderende, tøffe, omtenksomme, hjelpsomme, rause. Og hvor fornøyd vi er med huset, hvor godt det er å kjenne på at det føles som vårt. Hjemme. Har jeg kjedet meg? Ikke en eneste dag. Og om jeg skulle kjede meg, så er jeg i grunn glad i å kjede meg. Skjønner ikke hvorfor jeg kom med det som et motargument.
Og vet dere hva jeg skriver til slutt? At jammen er det fint at sola skinner så fantastisk på fjelltoppene. Så utrolig vakkert det er. Og så heldige vi er som har lys og varme og tekanner med heklekjole og dusk,  varme boller og syltetøy som svigermor kommer med i gamle tomatpurèglass. 
Han fortalte aldri at jeg ikke kom til å angre.