Kjærlighetsdommer med hang til grove scones

Deilig fredag! Besøk av herlige Jannicke i går kveld begynte med thaimat, gikk over i latterkramper og endte med overnatting. Jeg elsker mennesker som er impulsive nok til å gjøre sånne ting. Dagen i dag begynte med halvannen times lang frokost, masse kaffe og scones. Og en kropp som er fylt med deilig energi. Det skjer masse gøy om dagen. Jeg har begynt på skrivekurs, ting begynner å komme på plass i huset og jeg får gjøre mange spennende ting. Som å være dommer i Øyeblikks fotokonkurranse. For en ære! For en glede! Så nå skal jeg rigge meg til i sofakroken, kose meg med bilder fylt av masse kjærlighet, drikke kaffe og plukke ut det jeg mener er de fem beste bidragene. Og jeg skal velge med hjertet.
Og for dere som har lyst på en oppskrift på det jeg synes er verdens enkleste frokost eller lunsj. Her kommer mine grove scones med yoghurt:
4 dl hvetemel, siktet

4 dl hvetemel, sammalt grovt

1 dl vann

150 g yoghurt naturell

3 ts bakepulver

1/2 ts salt

100 g hasselnøtter, hakket grovt

100 g mandler, hakket grovt

50 g rosiner

Elt sammen det tørre, ha i nøtter og rosiner. Tilsett yoghurt og vann og kna sammen. Ha i mer mel om nødvendig. Fordel deigen i 8-9 emner som klemmes litt flate. Stekes i ti minutter på 250 grader, midt i ovnen.

Nå er det helg. Nyt, kos dere og smil masse!

Et øyeblikks kjærlighet

                                                  

Det har vel aldri skjedd at jeg legger ut to innlegg på bloggen på samme dag. Og det er sjelden jeg hiver meg på konkurranser. Langt sjeldnere fotokonkurranser. Men bloggen Øyeblikk som flinke Stine og Marielle driver har en finfin konkurranse på gang der man skal vise et bilde av kjærlighet, og nettopp denne konkurransen fikk meg til å gjøre flere sjeldne ting på èn og samme dag. Som mange av dere vet så er jeg en sucker for kjærleik, ingenting i verden driver meg mer enn nettopp det, så her er mitt bidrag i konkurransen:

Mitt uredigerte bidrag, som jeg ikke aner om er bra eller ikke for den som ikke er subjektiv. Men jeg husker følelsen, og den var så fin. Med masse kjærlighet i.

Jakten på en plansje

Første gang jeg virkelig gikk inn for å jakte på skoleplansjer var på en danmarkstur for fire år siden. Jeg hadde instruert mannen nøye på hvordan disse skulle se ut og selv hadde jeg iført meg full jaktmundur. Her skulle flere bytter nedlegges. Trodde jeg. Men det skulle vise seg at plansjejakt er vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg.
Vi kom tomhendte hjem fra turen, men jeg visste råd. En familievenn jobber som inspektør på en skole og jeg tok en telefon til han. «Vi er altfor flinke til å kaste.» Kaste!? Kaste slike gamle, vakre skatter? Den dagen var jeg skoleplansjenedstemt. Men da han kom med et enormt afrikansk kart ble gnisten igjen tent og jeg tenkte at det fremdeles var håp om å finne skoleskatter der ute.

Det siste året har jeg vært inn og ut hos forskjellige fysioterapeuter, kiropraktorer og manuell terapeuter. Mer enn en gang har jeg lagt øynene på anatomiske plansjer som jeg skulle ønske hadde fått plass i veska. Hva er det med disse informative pappplatene som fenger meg så? Det er ikke så mye det de informerer om som det estetiske som lokker meg mot disse plansjene. De har bare denne it-faktoren.

For en drøy uke siden ble jeg bedt med opp på et gammel skoleloft av en venninne her i Stryn. Et sånt loft må være det nærmeste jeg kommer himmel på jord. Vi fant en stor haug med gamle kart, sånn lettere henslengt på et gulv. Og det var plansjer der. Mange plansjer! Fra alt om hvordan en lyspære fungerer til ville dyr og merkelige amøber.

Vi behersket oss, og ned den bratte trappa balanserte hver av oss et kart og et par plansjer. Men vi stjeler jo ikke og måtte selvfølgelig snakke med rektoren før vi tok med oss det vi betegnet som rent gull. Vi stod som to tente skolelys som bare manglet det røde eplet i hånda da vi med bedende valpeøyne ba pent om å få, eller i det minste låne, de gamle tingene. Men den gang ei. De skulle visst ligge oppe på loftet å råtne bort, slik de har vært på god vei til å gjøre de siste tjue årene. Tenk for et liv disse gamle tingene kunne fått i hjemmene våre. Der ville de blitt beundret og beskuet hver eneste dag. Blitt brukt rett og slett, slik de er ment og slik de fortjener.

Denne dagen på skolen var jeg nærmere plansjedrømmen min enn noensinne. Vi var litt smådeppa i bilen på vei hjemover. Senere på dagen druknet jeg plansjesorgene i te og brødskiver med syltetøy hos en venninne. Midt i en teslurk forsvinner hun og neste gang jeg snur meg ser jeg fem vakre plansjer som ligger spredt på gulvet. «Værsågod, ta to», sier venninnen min og jeg kan nesten ikke tro hvor snill hun er.Mot meg, som hun har kjent bare et par måneder, men som hun allerede vet er en stor loppefantast og skolemateriellfrik. Mitt beskjedne totenlynne gjør at jeg bare klarer å ta en. Den dagen er jeg ekstra glad. Rart hva noen bier og en bille kan gjøre med humøret.
En ny uke er i gang, håper den blir GOD for alle

Hjertehelg med hjertevenner

Den fineste ballerinaen mente at jeg var heldig som ikke hadde mulighet til å sitte foran pc-skjermen hele tiden. Vi diskuterte dette på mail, og jeg lanserte forslaget om å teste ut et teknologifritt år. Og selvfølgelig blogge om det (tihi). Men noen ganger kunne jeg ønske at nettilgangen spilte på min side og lot meg få legge ut innlegg når jeg ønsket. Dette innlegget kommer noen dager på etterskudd, men la oss late som det er mandag kveld og jeg har nettopp kommet meg til hektene etter en lang natt på bussen ved siden av en fyr som tydeligvis hadde forsynt seg grovt av ølseidelen (en helt annen historie). Helga var så fin at jeg må skrive litt om den. Sånn for min egen del. Bare sånn at jeg kan se tilbake om mange år å se, at ja, i februar 2012, da hadde jeg ei fantastisk helg i Oslo med to av de beste jentene jeg kjenner.
Klokka 7 fredag morgen fikk jeg tulle meg inn i en god dyne hos Cecilie, og våknet opp til de mest fantastiske belgiske vaflene jeg noensinne har spist. Sprø og saftige på akkurat de rette stedene. Vet det er mange som savner bloggen til Cecilie og de herligste matoppskriftene hun la ut. Kom tilbake Cecilie!

                  

Jeg ble servert kaffe i de fineste koppene, og vi satt flere timer ved frokostbordet. Det er sjelden vare for en tobarnsmamma som til vanlig kaster i seg et knekkebrød med den ene hånda mens hun balanserer en skje med babygrøt i den andre. Jeg senket skuldrene, nøt, spiste, la planer og var sammen med ei jente jeg ser altfor sjeldent.

Vi laget rosa muffins til vår kjære, vakre brud mens vi gledet oss til alt vi skal gjøre for nettopp denne dama i året som kommer. Det er gøy å være to forlovere! Og det er gøy å planlegge bryllupet til sin beste venn som man vil at skal få en dag hun husker for livet. Tenk at vi er så heldige å få lov til å bli med på all denne moroa.
Bruden ankom byen etter en liten arbeidsdag her, og vi kunne sjekke inn på Grims Grenka. Vi ble møtt av mørke vegger, mørke gulv, mørke tak, men ble ikke mørke til sinns av den grunn. Med lys i sinnet og lyse utsikter til helga trippet vi inn på rommet vårt og var særdeles fornøyd med hva vi så.

Vi måtte selvfølgelig sjekke senga. Seng, utsikt, bad, det er viktige ting som må sjekkes omgående når jeg er på hotell. Og selv om det ble mer vugging enn hopping på meg, så bestod den testen. Og desto viktigere enn at den tåler hopp og sprett; den må tåle fortrolige samtaler, filmkikking til langt på natt, champagnedrikking og godterispising. Senga bestod med glans!

Vi kapret suiten med badekar midt i rommet og en heller avslørende dusj. Badekar er undervurdert. Det var godt med litt alenetid da de andre jentene hentet mat på fredagskvelden og jeg kunne plaske i et badekar som var så stort at jeg nesten kunne ta et par svømmetak. Luksus!

Se for en vakker brud vi har! Denne jenta skal gå opp midtgangen i en kirke i Lofoten på sensommeren, og jeg får gåsehud bare ved tanken. Kjolen er en drøm, jenta er en drøm, jeg gleder meg så det kiler i magen. Vi overrasket med champagne og muffins på rommet…
… og bruden overrasket oss med hjertevarme gaver. En lykt og et hjerte i betong. Lys og varme for et unikt vennskap og et hjerte fra hun som er selveste hjertedama.

Lørdag kick startet vi med en bedre hotellfrokost (ja takk til croissant til frokost hver dag), før vi dro ut for å gjøre byen. Rett rundt hjørnet for hotellet, til vår store overraskelse, gikk vi på inspirasjonsgull og stemningen for dagen var satt.

Cacas! Virkelig en perle av en butikk, vel verdt  sjekke ut for alle bakeentusiaster og sweet hearts. Hele butikken var liksom dekket av glasur og her var det sukkersøtt fra topp til tå. Perfekt for tre jenter i bryllupsmodus.

Her hadde de et eget rom der man trolig kunne lære å lage cup cakes. En idè hvis man vil gjøre noe morsomt med jentegjengen. Vi boltret oss blant muffins, topping og hjertestrøssel helt til vi var stappfulle av kjærleik og inspirasjonsinntrykk.

Hvem sier at prikker på prikker på prikker er feil? Vi shoppet, og med min store klesinspirator Katrine med på laget så ble posene fulle og humøret på topp. Rart hva litt tøy i en pose kan gjøre.

Blodsukkeret vårt og vi var bestevenner hele helgen, og vi passet på at det aldri ble tomt og at det aldri fikk sjansen til å dale.
Jeg lot kameraet ligge resten av turen, men det var påfyll i hjerte, kropp og sjel fra ende til annen og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har slike mennersker i livet mitt. En helg av slikt kaliber gir energi og burde vært skrevet ut på blå resept.
Neste innlegg blir for de mer interiørinteresserte av dere. Jeg har nemlig vært på tur med en venninne opp på et gammelt skoleloft. Tror dere vi fant noe? Vent å se!
GOD TORSDAG ALLE SAMMEN

Oslosavn og strynegleder

«Fortell om Kaisa», sier Mathea og husker tydeligvis både Oslo og barnehagefavoritten sin. Hun er i den alderen at hun liker å bli fortalt historier. «Fortell om da du var liten jente», sier hun, og jeg forteller om da jeg var i bestemors butikk og fikk eggeglass fylt med non-stop. Men i dag er det ikke non-stop hun vil høre om. I dag er det Oslo. Og da savner mammaen også byen.
Jeg savner den lyse leiligheten med de gamle tregulvene og de brede vinduskarmene. Som det var ekstra fint å sitte i å kikke etter pappaen sin som kanskje, snart, var på vei hjem fra jobb.
Jeg savner å gå på markeder, plukke med meg gamle tallerkner og kopper, lage ting og inspireres. Det å skape og lage noe. Mørket i kjelleren har lagt en demper på akkurat denne delen av meg.

Jeg savner alt smånipset mitt, vatteppene og fargerike stoffer.

 Jeg savner barnerom med lys og farger. Som ikke er vannskadet og iskalde og mørke.
Mest av alt savner jeg venner. Tør å vedde på at jeg har de fineste.

Jeg savner mamma og pappa. Og nok en gang vedder jeg på at de hører til på toppen av kransekaka.

Jeg savner å kunne ha fine ting å se på. Nå ligger sugerørene i plastemballasjen sin, innerst i en skuff. Det er mye finere å putte dem i en gammel termos og la både termosen og sugerørene få skinne litt.

Åh… jeg savner sushi.
Jeg savner å ha en liten balkong å trippe ut på. Der man kan vinke til gode naboer, drikke kakao på skinnfell om vinteren og spise frokost om sommeren.
Jeg savner å møte gode venner i parken. Sånn helt tilfeldig.
Jeg savner Birkelunden. Hvorfor kjøpte jeg ikke denne lampa?
Meeen…

Så tenker jeg på hvor fint det er å ha ripsbusker i hagen.

Hvor masse plass vi har fått å løpe på.
Hvor mange fine ting man kan se på og kjøpe i Stryn.
At vi har en bakemester hundre meter lenger inn i tunet.
At det finnes sånne steder ikke langt unna.

Og ikke minst. Huset vårt.
Noen ganger er det fint å savne. Det betyr at vi hadde det fint i vår oslotilværelse. Heldigvis er gleden over å bo i Stryn større enn savnet etter Oslo.
Heldigvis har jeg en bestevenn som ber meg med på hotellweekend og en mann som passer kjeller og barn, så i helga pakker jeg forloverbagen for å være sammen med bruden og for å få litt osloluft i lungene. Suiten på Grims Grenka venter på tre jenter som er klare for en helg stappfull med bryllupsforberedelser, hotellfrokost, kafèbesøk, gravidmage-snakk (nei, denne gangen er det IKKE meg), kjolevisjoner og gode samtaler.
JEG GLEDER MEG og kommer sikkert til å savne Stryn mens jeg er der.

Det var en gang et tre…

Trær har alltid fascinert meg. Jeg liker å gå i skogen, jeg liker å plukke med meg kvister og greiner jeg finner på bakken. Og jeg liker tuntrær. Da jeg var yngre sa jeg at jeg ville bo på en gård med et stort tuntre der jeg kunne å sitte å male. Jeg så alltid for meg at jeg skulle sitte der i en hvit kjole og male mens jeg hadde mammapermisjon. La oss gå tilbake til virkeligheten. For det første kunne jeg aldri gått med en hvit kjole med de gulpebarna jeg har hatt. Og for det andre har jeg brukt deres sovetid på å sove selv. Ikke mye maling på meg gitt.
På gården vår (snart bor vi der!) stod det et nydelig tre. Jeg likte så godt det treet og har foreviget det på flere bilder. Det stod rett nedenfor huset vårt, og jeg gledet meg til å fortelle Mathea og Anna at akkurat der, foran det store treet, stod mamma og pappa og tok bilder rett etter at de hadde blitt mann og kone.

Jeg tok bilder av en sovende Anna i den fine Simo-vogna foran det vakre treet i høst. Ikke visste vi da at vi skulle få besøk av ei illsint dame på gården. Vi hadde hørt at denne damen hadde tenkt å ta seg en tur, men vi hadde ikke invitert henne og heller ikke gjort de store forbredelsene til hun skulle komme. Vi var til og med på besøk hos noen andre da hun kom. På tunet da vi kom hjem fikk vi kjenne damens vrede, og med ett var hele bygda mørklagt. Damen hadde kuttet strømtilførselen til et helt fylke. I tre døgn føltes det som om vi var på en ufrivillig hyttetur. Vi varmet mat på peisen og bar med oss en lykt hvis vi skulle bevege oss utenfor stua. Vi var 11 mennesker som virkelig fikk pleiet kontakten med hverandre i julehøytida.

Dagen etter damebesøket var det på tide å se om hun hadde gjort skade på sin vei. Vi hadde ingen telefonforbindelse eller nettkontakt med verden rundt oss og visste ikke hvordan det stod til. Jeg syntes det var trist å se tuntreet som hadde blitt feid overende med sine gamle og trofaste røtter. Selvfølgelig en liten bagatell da vi senere fikk vite at folk hadde fått blåst vekk vegger og tak, campingplasser så ut som stridssoner og flere bygder her i Stryn var adskilt fra omverdenen.

Men det kommer allikevel til å se litt tomt ut etter tuntreet som så fint pyntet opp grunnmuren til gårdens gamle fjøs som brant på 30-tallet. Det spørs om vi må plante et tre der til sommeren. Vi kommer til å kalle det Dagmar.

En tur med skjulte hensikter

«Jada, vi skal definitivt prioritere byggvarehusene». Vi var på vei til Førde og jeg holdt ljugekors bak ryggen i det vi diskuterte hva hensikten med turen var. Jeg fristet med store byggvarehus med uendelige valgmuligheter når det gjaldt gulv og flis. Men den virkelige grunnen til at jeg foreslo bytur, skaffet barnevakt, stod grytidlig opp (akkurat som det er noe nytt) og dro avgårde en tidlig lørdagsmorgen var noen kraftige abstinenser som har gjort seg gjeldende den siste tiden.
Disse abstinensene begynte å ulme en dag jeg var ute i gatene i Stryn. Plutselig så jeg en flekk bar asfalt, sola hadde kommet tilbake over fjellene og det kom et drag i lufta som ikke var til å misforstå (eller kanskje det var det det nettopp var, i slutten av januar): VÅR.

Og vår er ensbetydende med en stor lidenskap: loppemarked. Jeg har trålet avisa (ja, vi har kun èn her i Stryn) etter noe som kan minne om loppis, jeg har forhørt meg med folk om det er vanlig at dette herlige fenomenet også dukker opp her (negativ respons), jeg har trålet de større fylkesavisene (ja, jeg vet jeg er tidlig ute) og jeg har forberedt mannen på at jeg gladelig setter meg i bilen og kjører et par timer om et loppemarked skulle bli annonsert for mine øyne.

Så var det denne turen til Førde. Der vi skulle se på gulv og baderomsfliser. Absolutt ting som engasjerer meg, bevare meg vel, men det var jo selvfølgelig en baktanke også med denne turen. En baktanke som ikke ble presentert før vi nærmet oss Førde sentrum. «Du… nå kom jeg på at det finnes en bruktbutikk her et sted. Vi kunne jo kanskje bare kikket innom et par minutter før vi drar videre. Sånn i tilfelle.» Tidsskjemaet var stramt og jeg var redd mannen skulle sette seg på bakbeina. Men jeg har til gode å oppleve at denne mannen gjør slike ting, så noen minutter senere parkerte vi foran bruktbutikken.

«Hva skal jeg se etter», ropte mannen etter meg, men da var jeg allerede halvveis inne i butikken. Det er en stor butikk, helt sikkert med skatter gjemt i kriker og kroker. Denne gangen uteble de store skattene, men jeg fikk rasket med meg seks fine kaffeasjetter (de gikk rett opp i flyttelasset, jeg må jo ha noe å vise frem når vi kommer på plass der oppe også), en fin porselenskanin, to glasskupler fra gamle lamper som skal få seg en omgang med DIY og bli lampefot og noen stoffbiter som også dro rett opp i flyttelasset.

Samme helg kjøpte jeg også dette vatteppe fra Bloomingville som har alt jeg ser etter; en nydelig mintgrønn farege, ispedd litt rosa (og det var på salg). Som en bonus fant jeg en værbitt grein som jeg ikke kunne gå fra i grøftekanten (ja, det er flaut akkurat i det øyeblikket man bøyer seg ned og plukker med seg ting fra grøfta, men hva gjør man ikke for å få en finfin grein å henge kort og fine ting i. Vent å se)
Så selv om det ikke ble de store kuppene så fikk jeg stilnet et etterlengtet behov og fikk derfor sove litt bedre om natta. Små gleder!

Sol i hjertet og ski på beina

Jeg husker min første, lange skitur. Det var den påsken jeg ble 5 år, jeg hadde på meg min brors gamle, blå dress og en hvit lue med dusk. Og fine solbriller med hvit innfatning. Vi var fremdeles på åttitallet, må vite. Jeg og pappa gikk rundt vannet ved bestemor og bestefars hytte. En tur på mange kilometer. Det var visst en tålmodighetsprøve til tusen, ifølge pappa. Jeg hadde ikke hastverk med å sette den ene skien foran den andre. Det var like viktig for meg å se på kvistene som lå på bakken, kikke opp i lufta og spørre pappa «hvorfor det?» om alt han sa. Vi sang oss rundt hele vannet, og det var nok det som fikk meg rundt. Eller kanskje det var det som reddet pappa. Jeg har aldri spurt.
Alle bilder er tatt med Iphone, da kameraet streiket i kulda.
I dag har Rasmus og min sin lille familie vært på skitur. Men en adskillig kortere tur enn den jeg og pappa dro ut på for snart 23 år siden. Vi holdt oss på samme sted, sammen med en gjeng andre flotte folk. Vi feiret et lite bursdagsbarn som stolt viste frem tre fingre på hånda da jeg spurte hvor gammel hun ble. Vi grillet pølser, spiste pizzasnurrer, muffins og sjokoladekake. Og hadde ikke behov for å synge for å få tiden til å gå. Men vi gjorde det kanskje allikevel.

«Dette er livet!», fikk jeg på melding av noen vi var der med etter at vi hadde kommet hjem. Og jeg kan ikke være mer enig. Sola har kommet tilbake etter å ha bodd bak fjellene noen uker, blåsten holdt seg borte og livet viste seg generelt fra sin bedre side.

Jeg tok nesten med meg reinsdyrskinnene som vi lånte. Så fine! Skulle gjerne hatt et par-tre slike til huset. Men jeg var tross alt i selskap med folk jeg ikke har kjent mer enn noen måneder, så det ville tatt seg dårlig ut om jeg fikk kjeltring-imaget så tidlig. Jeg nøyde meg med noen reinsdyrhår som fikk bli med hjem på buksa.

Neste vinter skal jeg være med Mathea på ski. Det er målet! Og jeg må bare få rope et lite hurra her inne på bloggen. Jeg og mannen var nemlig på bytur i helga for å finne gulv til huset og fliser til badet. Vi gikk og gikk og gikk. Tok en liten pause. Og gikk enda litt mer. «Dette kommer jeg til å få svi for», sa jeg flere ganger og minnet meg selv på at jeg ikke har kunnet gått på butikken en gang de siste månedene. Men det gikk bra! Og jeg opplevde min første smertefrie dag på nesten halvannet år! Jeg fikk ikke sove i går fordi smilet nesten gikk rundt. Når man deler det vonde må man også dele det gode. Så der fikk dere en porsjon med godt.
En ny uke er snart i gang, håper den blir god for dere alle!

Gamlehuset: Veggen er tryllet vekk

Første gang jeg var inne i Gamlehuset visste jeg ikke at dette var huset jeg kom til å flytte inn i fem år senere, med mann og to barn. Men når man velger seg en odelsgutt som livsfølger så vet man jo at sjansen er der. Huset står på gården der Rasmus løp rundt som liten, og veien fra barndomshuset og bort til Gamlehuset var ikke lang. Bare forbi et par trær og en låve, opp en liten bakke og inn en dør. Nå flytter vi snart inn i det gamle huset til Rasmus sin besta og besten, og snart er det Mathea og Anna som får sine besteforeldre boende en liten løpetur over tunet.
Huset har blitt leid ut etter at besteforeldrene til Rasmus gikk bort. Slik så det ut første gang jeg var der inne; et passe stort kjøkken som føltes litt trangt med det store spisebordet. Sist pusset opp på 70-tallet. Min drøm har hele tiden vært å lage et stort allrom. Innenfor veggen til høyre på bildet finnes rommet som før var en kombinert stue og spisestue. Jeg har drømt om å slå ned denne veggen siden første gang jeg så huset og lage et stort kjøkken av de to rommene. Jeg liker å lage mat, jeg liker å ha folk på besøk, jeg liker å se på barna mine mens de leker, jeg liker å se flammene fra en peis, jeg liker å ha folk rundt meg. Hvorfor ikke ha et rom der man kan gjøre alt dette og hele tiden kunne være sammen med familien uten at det føles trangt.

Her er rommet innenfor det gamle kjøkkenet. Kjøkkenet er bak veggen til venstre. Tenk å ha alt som et stort rom! Dere liker tanken dere også?
Rivingen har startet og det gamle husmorvinduet som ikke passet sammen med de andre vinduene i huset blir i stedet erstattet med en verandadør med et lite vindu ved siden av. Så nå blir det utgang til en veranda fra kjøkkenet. Tenk å sitte her ute med morgenkaffen og se oppover dalen og fjellene.
Sim sala bim, veggen er borte og vi har fått allrommet vi har drømt om. Det er tunge, tømrede bærevegger mellom disse rommene og derfor har vi latt deler av veggen stå igjen. Romfølelsen er allikevel enorm og det kan bare være fint å ha litt vegg som skiller kokkeleringsdelen fra spisedelen.

Før jul hadde vi kakefest med snekkere og elektriker og stemningen var på topp. Faren til Rasmus gjør en storartet jobb og har oppussingen som sin hovedjobb dette året. Det setter vi enormt stor pris på og det er fantastisk å se all jobben han legger inn i prosjektet. For det er ikke et lite prosjekt og det er heller ikke enkelt å ha en dame med på laget (les: meg) som kan ha litt sære ønsker og idèer innimellom.

Se for et åpent, herlig, lyst og vakkert rom dette blir. Spisebordet skal stå nederst ved vinduene sånn at vi kan ha mange lange middager med utsikt mot fjell og dal. Herfra kan man se de vakreste farger på himmelen når det er solnedgang og jeg tror dette kan bli favorittplassen i huset.
På veggen til venstre på bildet får vi en stor, hvit peis som går nesten opp til taket. Kakkelovn var tema, men det blir et altfor stort innhugg i budsjettet. Jeg skal vise dere peisen i et senere innlegg og linke til forhandler. Vi kom nemlig over noen nydelige peiser som er betraktelig billigere enn kakkelovner, veldig stilrene og fine.
Nå om dagen går det i gulvprøver, baderomsfliser og veggfarger. Er det noen som har tips til en lys farge på veggene? Vi skal male store deler av huset og vil gjerne ha en gjennomgående, lys farge. Vi har eggehvite lister og dørkarmer, så det må være en farge som går til den. Jeg blir veldig glad for tips, for jeg kjører meg helt fast i eget tankesurr om dagen.
Glad tirsdag til dere!
Ps: jeg har, som flere andre, problemer med å komme inn på kommentarskjemaet til mange av dere om dagen. Vet ikke hva dette skyldes, men håper det ordner seg raskt.